Delte følelser (Marcus&Martinus)

Ny elev

"Martinus, din tur" sa læreren. "Hm hva?" Svarte jeg uten noen følelser. Læreren sukket oppgitt. "Det er din tur til å presentere deg for den nye eleven" svarte læreren. Ny elev. Hvor? Hun sto oppe ved tavla. Hun hadde brunt hår og fine brune øyne. Hun var ganske pen. "Reis deg opp og fortell om deg selv da" sa læreren. Jeg reiste meg opp så kjapt at stolen traff veggen med et brak. "Jeg heter Martinus" sa jeg og satte meg ned igjen. "Sorry for broren min, han har bare mensen nå" lo Marcus. Hele klasse begynte å le. Inkludert den nye jenta. Jeg kjente at jeg begynte å bli sinna. Jeg reiste meg kjapt opp, gikk mot Marcus sin pult og veltet den. "Hva faen?!" Sa Marcus surt. Like etter gikk jeg med sinte steg til døra, åpnet den, gikk ut og smalt igjen døra så hardt jeg kunne.
Alle folkene her er så barnslige. Ærlig. Når skal de vokse opp?
Jeg begynte å gå mot det stedet jeg alltid pleier å gå når dette skjer. Jeg gikk bak skolen og klatret opp stigen. Jeg satte meg på taket og kastet småstein irritert ned på bakken.
Kristine perspektiv (den nye jenta):
Jeg ble overrasket over hva den såkalte Martinus nettop gjorde, men det var nok pga broren hans. "Ehm, beklager for Martinus, kunne du lett etter han kanskje?" Spurte læreren. "Ehm ja, men hvor skal jeg lete" svarte jeg. "Let på taket, det er der han drar når han får anfall" lo Marcus. "Ok" svarte jeg og gikk ut.
Jeg gikk rundt skolen og fant en stige opp. Jeg bestemte meg for å klatre opp. Jeg klatret opp å nådde toppen. Jeg ser en gutt sitte litt lenger borte med beina på utsiden av taket. Jeg gikk forsiktig bort til han og pirket han på armen. Han trakk armen kjapt til seg og hold der. "Oi, unnskyld hvis det gjorde vondt, det var virkelig ikke meningen..." svarte jeg trist. "Det er ikke din feil at jeg har blåmerker overalt.." svarte han, med en gang han sa det skjønte jeg at han angret.
-
Ord:353
Mer?