Delte følelser (Marcus&Martinus)

Slosskamp

-Martinus perspektiv-
Jeg hostet opp vann, det er faktisk flaks at jeg er i livet. "Vi er ikke ferdig" sa Marcus irritert mens han gikk bort til Kristine og de startet å kysse igjen. "Jeg holdte faktisk på å dø her og ingen bryr seg?" Sa jeg og flakset med armene som tegn på at jeg lever. "Flott" sa jeg og gikk inn i dusjen. Jeg dusjet og skiftet og bestemte meg får å klatre opp til taket, jeg er ofte der om dagen. Ligge på taket og se opp på skyene mens jeg hører på musikk har blitt livet mitt nå og heldigvis vet ingen om det.
-Kristine perspektiv-
Martinus gikk, jeg syntes skikkelig synd på han, selv om at han setter i gang alt. Men ingen bryr seg. Han vil jo bare bli sett.
-skolen er ferdig-
Jeg gikk hånd i hånd ut av skolen med Marcus sammen med noen av vennene hans ved siden av. Jeg så Martinus litt lenger borte i skolegården, han så ned. "Jeg skal bare på do en tur, venter du her?" Spurte jeg Marcus. Han fikk øye på Martinus. Han begynte å smile og gi blikk til vennene hans. "Selvfølgelig" sa Marcus og kysset meg raskt på munnen. Jeg gikk inn på do.
-Martinus perspektiv-
Jeg gikk vekk fra skolen, nå skal jeg hjem, låse meg inn på rommet mitt og bli der for alltid. Sulte ihjel. Jeg hørte noen komme løpendes mot meg og like etter holdt noen et hardt grep rundt begge armene mine. Like etter dukket Marcus opp rett foran meg. "Du trodde at du kunne slippe unna? Huh?" Sa Marcus og lo. "Jeg hadde iallefall håpet på det" mumlet jeg. Marcus bokset meg hardt i magen. "Au" sa jeg og prøvde og holde meg der, men da kom jeg på at vennene hans holdt fast hendene mine. "Faen, slipp meg, gå å klin med Kristine i stedet" sa jeg surt. "Det skal jeg etterpå" gliste Marcus. Han sparket meg hardt der nede. "Auu!!" Skrek jeg. "Haha får lille Martinus vondt i den lille pikken sin?" Sa Marcus mens han lagde bebistemme. "Ja faktisk!" Svarte jeg. Marcus tok opp genseren min sånn at han så den tynne magen min som var helt rød etter at han hadde slått meg. "Du er så tynn" sa han og pirket meg hardt på magen. "Au!" Sa jeg. Han tok de spisse neglene sine og plantet dem inni magen min og klorte nedover hele. Han tok pølsefingrene sine ut av magen min. Flott nå blør jeg. Han dro ned genseren igjen. "Nå skjønner du vel at du ikke burde kødde med meg" sa Marcus. Guttene slapp meg. Marcus knøt knyttneven sammen og bokset meg hardt i det ene øyet. Jeg falt rett bakover med hodet hardt i asfalten og alt ble svart.
-Kristine perspektiv rett før Martinus blir slått ned i bakken-
Jeg vasket hendene og gikk ut av doen. Jeg lette etter Marcus. Han er her ikke. Rart. Jeg så utover skolegården. Jeg så at vennene hans holdt Martinus fast. De slapp han. Marcus knyttet neven og slo han hardt i øyet. Han falt bakover og landet på bakken. Jeg løp bort til Marcus og slo han hardt på kinnet. "Hva faen tror du at du driver ned, slår ned din egen bror?!" Skrek jeg oppi trynet hans. Han så lei seg ut. "Se på han da, han ligger her og blør ihjel etter at du slo han, han har sikkert besvimt og du bryr deg ikke engang!" Skrek jeg. Marcus snakket ikke. "Etter alt du har gjort mot han, fått han på sykehuset, mobbet han, nesten drept han så ga jeg deg en sjanse til. Jeg ble sammen med deg, du var snill. Men du har ødelagt alt!" Skrek jeg. "Det er slutt!!" Fortsatte jeg. Han begynte å gråte. "De..de..det mener du vel ikke" sa han på gråten. "Jo det mener jeg faktisk!!!!" Skrek jeg. "Gå" sa jeg lavt. Han reagerte ikke. "Gå sa jeg!!" Skrek jeg. Han ble redd og startet å gå.
-Martinus perspektiv-
Jeg våknet av at noen skrek. Det var Kristine. Jeg hørte alt hun sa. Marcus gråt til og med! Kristine snudde seg mot meg. Hun så sjokket på meg.
-
Ord 708