Delte følelser (Marcus&Martinus)

Det går ikke fint!

-Fortsatt Marcus perspektiv-
Jeg trakk meg ut av klemmen og så motsatt vei av han sånn at han ikke skulle se meg gråte. Jeg er Marcus gunnarsen, den tøffeste i klassen. Jeg vil ikke at folk skal se meg gråte. Martinus strøk meg på ryggen. "Såså" sa han. "Det går fint" fortsatte han etter litt. "Nei det går ikke bra!" Braste det ut i tårer og jeg kastet meg over han og klemte han. "Joda" svarte han. "Nei! Jeg har nesten drept deg! 2 ganger!! Jeg fikk deg på sykehuset, jeg stjal den jenta du var forelsket i, jeg ertet deg, jeg slo deg og jeg fikk deg til å få et stort blåmerke på øyet. Tror du at det går fint? Nei! Det gjør ikke det!" Ropte han. "Men jeg tilgir deg" smilte Martinus. "Men jeg tilgir ikke meg selv" sa jeg og gikk ut mot kanten. Jeg gjorde meg klar til å hoppe utfor. "Nei marcus!" Sa Martinus og prøvde å få meg tilbake. Jeg snudde meg mot han. "Dette er det jeg fortjener" sa jeg og hoppet ned fra taket og landet på asfalten og besvimte.
-Martinus perspektiv-
"Faen faen faen!!" Ropte jeg. Jeg spurtet bort til stigen. Jeg begynte å gråte. Jeg klatret ned i full hast. "Hva skjedde?" Spurte Kristine rart. "Har ikke tid til å forklare" sa jeg og dro henne med meg foran skolen og til Marcus. Hun fikk sjokk. "Hoppet han virkelig" begynte hun. "Ja" svarte jeg kort. Hun var helt sjokkert. "Ikke stå der sjokka, ring til ambulansen!" Sa jeg mens jeg prøvde å få liv i han. Jeg slo han forsiktig på kinnet. Ingen reaksjon. Jeg tok kjapt av jeg jakken og la den rundt han, i tilfelle han fryser. Kristine kom tilbake. "De er på vei" sa hun og satte seg ned ved siden av meg. Jeg hadde hodet til Marcus på fanget. Jeg begynte å gråte. Tårene rant skikkelig. "Det går bra Martinus" sa hun og fikk meg til å se på henne. Jeg smilte skjevt. Hun tørket noen av tårene mine. "Legene kommer til å fikse han og alt kommer til å bli fint" sa hun mens hun startet å kysse meg. Jeg kysset tilbake og trakk meg etter litt. Jeg begynte å gråte. "Du, hva er det?" Sa Kristine bekymret. "Jeg..jeg..jeg er bare redd for å..å miste han.." svarte jeg. "Du mister han ikke, han overlever" sa Kristine og smilte. Jeg kunne ikke la være å smile. Han kommer til å overleve.
-Ambulansen har hentet Marcus-
Jeg gikk hjem. Mamma kom brassendes ut døra. Hun slo meg hardt på kinnet. Jeg tok meg kjapt til kinnet det hun hadde slått meg. "Hva har jeg gjort?" Sa jeg redd. "Jeg har hørt rykter om at du dyttet broren din ned fra taket, han er på sykehuset!" Sa mamma surt og tok meg hardt i armen og dro meg inn. "Jeg dyttet han ikke, han hoppet ut selv!" Sa jeg mens jeg prøvde å komme meg løs. "Tullprat, hvorfor ville han hoppet ned selv?!" Sa hun irritert. "Mamma tro på meg, han gjorde det selv!" Insisterte jeg. Mamma fikk meg opp trappen og dyttet meg inn på rommet. Lukket døren og låste. Jeg begynte å banke på døren. "Du kan ikke gjøre dette!!" Skrek jeg. "Du har husarrest på livstid. Og du får ikke lov til å se broren din mer. Du skal være her inne og ha undervisning via nett!!" Sa hun irritert og gikk.
Jeg løp bort til vinduet og prøvde å åpne det. Men mamma hadde låst det. Jeg løp å banket på døren. "SLIPP MEG UT!!" Skrek jeg mens jeg begynte å gråte. "MAMMA..PAPPA..EMMA.." skrek jeg. "Hjelp?" Sa jeg lavt mens jeg la meg ned på gulvet og begynte å gråte.
-5 dager senere-
-Marcus perspektiv-
Jeg har kommet meg vekk fra sykehuset og er hjemme. "Mamma, hvor er Martinus?" Sa jeg rart. "Ehm..han..han er hos mormor" sa mamma rart. "Hm oke..vent! Mormor lever ikke lenger. Hun døde for 3 år siden. Hvor er han!?"
-
Ord:681