Delte følelser (Marcus&Martinus)

Hvor er han?

Vi kjappet oss til timen, men vi kom for sent. Det hadde allerede ringt inn. Jeg åpnet døren og viste tegn på at Kristine skulle gå inn først. Hun smilte og gikk inn. Jeg prøvde å se ned i bakken sånn at læreren ikke oppdaget blåveisen. "Martinus og Kristine, hvorfor er dere sene?" Sa læreren oppgitt. Jeg så ned mens jeg satt meg ned ved pulten min. "Hm?" Sa lærern irritert. "Ehm.." begynte jeg. "Se opp mens du snakker Martinus!" Sa læreren irritert. Jeg så forsiktig opp. Alle sammen var overrasket. "Hva i huleste har skjedd? Går det bra?" Sa læreren nysgjerrig. "Jaja, bare fortsett med timen igjen" sa jeg mens jeg faket et smil. Timen startet.
-Lunsj-
Jeg sitter her og spiser et eple mens jeg ler av de teite vitsene til Kristine, de er tørre. Tørrere enn mine liksom. Vennene til Marcus kom mot meg. Jeg prøvde å beskytte meg selv. "Slapp av, vi skal ikke skade deg. Vi kom egentlig hit bare for å ehm..si unnskyld for i går.." sa Jakob (en av vennene til Marcus). "Ja, Marcus tvang oss, og vi var redde for at han skulle gjøre noe vondt mot oss.." fortsatte Henrik (en annen venn). "Det går bra" svarte jeg med et vennlig smil. "Serr?" Sa de glade. "Jaja, men hvor er han? Marcus altså" spurte jeg. "Han var her før skolen, kanskje han skulket" sa Jakob og heiste på skuldrene. "Jeg tror jeg vet hvor han er, takk for hjelpen" sa jeg og begynte å gå mot taket.
-Kristine perspektiv-
Martinus gikk. "Hvor skal du?" Sa jeg mens jeg prøvde å følge etter han. "Taket" sa han stresset. "Skal du sitte der alene?" Sa jeg rart. "Nope" svarte han mens han klatret opp. "Marcus er der" sa han mens han gikk for å snakke med Marcus. Jeg bestemte meg for å bli her nede og vente til de er ferdig.
-Marcus perspektiv-
Jeg har sittet her og grått i 2 timer. Jeg angrer sykt på alt det slemme jeg har gjort mot Martinus. Jeg er bare verdens verste bror. Han hater meg sikkert, og det får han lov til. Jeg fikk han innlagt på sykehuset, kysset den jenta han var forelsket i. Jeg hørte skritt bak meg. Jeg gadd ikke snu meg. Personen satt seg ned ved siden av meg. Jeg snudde meg sakte rundt og der satt Martinus. "M..m..Martinus, hv..hva gjør du her?" Fikk jeg fram mellom all snufsingen. "Trøster broren min" smilte han og strakk ut armene. Jeg kastet meg rundt halsen hans. Det er så lenge siden jeg har fått klemme han. Jeg har savnet det.
-
Ord:442