Delte følelser (Marcus&Martinus)

Snøball

-Mandag-
-Martinus perspektiv-
Jeg våknet av den dumme alarmen min. Åh som jeg hater mandager! Jeg fant fram en genser og en hullete bukse. Jeg pakket sekken min, spiste frokost, tok på meg en tjukk jakke og vintersko. Det er vinter og kaldt. Foten min traff snøen og jeg begynte å gå mot Kristine sitt hus, det er det jeg gjør hver dag. Jeg ringte på og hun kom ut og kysset meg. "Klar for skolen?" Sa hun og tok tak i hånden min. "Jepp" smilte jeg tilbake.
-Fremme på skolen-
Jeg så Helene (hun jenta som blir mobbet av Kristine) gå alene inn i skolegården. De fleste kastet snøballer på henne, som de alltid gjør. Kristine ga meg en snøball. "Kast på henne!" Sa hun ivrig og la den i hånda mi. "Jeg vil ikke" svarte jeg mens jeg knuste snøballen. "Greit" sa hun irritert og dro meg med bort til Helene. Hun dyttet meg hardt inni henne så Helene falt ned på bakken. Jeg klarte heldigvis å holde meg på beina. Det ringte inn og Kristine og alle andre gikk inn, nå var det bare meg og Helene igjen. Jeg strakte armen min ut for å hjelpe henne opp. "Unnskyld, det var virkelig ikke meningen!" Sa jeg da hun hadde kommet seg opp på beina. "Det er ikke din feil, det var jo Kristine som dyttet deg inn i meg" sa hun og kikket ned i bakken. "Kom, vi går inn. Klærne dine er jo gjennomvåte etter at du lå så lenge på den kalde snøen" sa jeg og begynte å gå inn. Hun fulgte usikkert etter meg.
-Inni gangen-
"Har du noen andre klær du kan skifte til?" Spurte jeg mens jeg tok av meg jakken. "Ehm, ja" svarte hun sjenert. "Du trenger ikke være sjenert, du kan snakke til meg som om vi har kjent hverandre hele livet!" Svarte jeg og lo en kort latter. Hun smilte. "Du burde skifte, du kommer til å bli syk snart" sa jeg og nærmest dyttet henne bort til doen. "Bare skift du, jeg venter her" sa jeg og satte jeg ned på det kalde gulvet.
-5 min senere-
Helene kom ut igjen og hadde fått på seg noen tørre klær. "Du Martinus?" Spurte Helene sjenert. "Jaa?" Svarte jeg. "Hvorfor er du egentlig så snill mot meg. Du er den eneste som ikke mobber meg, hvorfor?" Spurte hun og så forsiktig opp på meg. "Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har blitt mobbet av tvillingbroren min i flere år, men rett før du kom så hjalp Kristine meg å fikse opp mellom oss. Ganske rart egentlig at hun mobber deg, jeg trodde ikke at hun var sånn" svarte jeg skuffet. "Åja" svarte hun. Det ble en pinlig stillhet. "Kanskje vi burde gå inn til timen?" Spurte jeg og ga henne et skjevt smil. "Ja" svarte hun kjapt.
-I timen-
Vi gikk inn og jeg følte at jeg fikk mange rare blikk. Noen lo. Noen var sure. Spesielt en person. Kristine.
-
Mer på 4 kommentarer!