Delte følelser (Marcus&Martinus)

Samtalen

"Jeg blir" svarte jeg. Martinus smilte det nydelige smilet sitt. Vent hva? Nei jeg kan ikke være forelsket i Martinus, vi er bare venner. "Vil du ha litt mat? Jeg kan gå i kantinen og hente noe" spurte jeg Martinus. "Ja gjerne" svarte han, han har sikkert ikke spist på en stund. "Hva vil du ha?" Spurte jeg. "Overrask meg" smilte han. Jeg smilte og forlot rommet.
Martinus perspektiv:
Øynene mine fulgte etter når Kristine gikk ut fra rommet. Hun er så pen. Vent, liker jeg henne? Nei, jo, nei...jo. Jeg må si det til henne snart, men hvordan?
Jeg er skikkelig trøtt etter operasjonen. Øynene mine gled sakte igjen og jeg sovnet med en gang.
Kristine perspektiv:
Jeg hadde hentet noe mat til Martinus. Jeg gikk inn på rommet, jeg så Martinus ligge å sove fredelig, men samtidig litt trist. Ingen i familien hans har besøkt han. Jeg satte maten på bordet og strøk han kort i håret. Jeg fant frem mobilen hans som lå på bordet. Jeg hadde sett at han tok inn koden en gang i timen. Jeg vet jeg ikke burde gjøre dette men jeg er nysgjerrig. Jeg gikk inn på meldinger. Samtalene mellom han og Marcus. Jeg begynte å få noen tårer. Marcus har skrevet masse dritt til han og truet med drapstrusler. Jeg bestemte meg for å ringe til Marcus å fortelle at Martinus på sykehuset.
Samtale (K:Kristine M:Marcus):
Jeg ringte.
M:Martinus hvor er du?!
Jeg svarte ikke
M:Halo, mamma er jævlig pissed på meg for i dag, du skal få igjen når du kommer hjem!
K:Hei
M:K..k..Kristine?
K:Ja det er meg.
M:Hvorfor har du Martinus sin tlf, hva gjør dere, hvor er dere?
K:Jeg tenkte bare å ringe deg å si at Martinus måtte operere, han ligger faktisk på sykehuset!
M:G..gjør han?
K:Ja!
M:Jeg kommer med en gang!
10 min senere.
Marcus kom spurtendes inn døra med røde våte øyne. Jeg ble overrasket. Jeg hadde ikke bodd her lenge, men jeg har allerede skjønt at Marcus ikke er den sårbare typen.
"Det var ikke meningen å få han innlagt på sykehuset.."sa Marcus lavt å så ned i bakken. Jeg reiste meg opp og gikk mot han og trakk han inn i en klem. Han klemte meg hardt tilbake og begynte å gråte på skulderen min. "Såså..han tilgir deg nok" sa jeg støttendes. "tror du det?" Mumlet Marcus. "Nei egentlig ikke" svarte jeg lavt. Marcus trakk seg ut av klemmen. Jeg så inn i de vakre øynene hans. De glitret liksom. "Tilgir du meg?" Spurte Marcus. "For hva?" Svarte jeg rart. "For at jeg nesten gjorde genseren din gjennomvåt" lo Marcus med den søteste latteren.
-
Mer?
Ord:462