Delte følelser (Marcus&Martinus)

Kysset

Vi så hverandre inn i øynene. Vi gikk nærmere hverandre og leppene mine traff hans. Jeg trakk meg ikke unna, bare kysset han. Vi hørte at Martinus vred seg rundt i senga, jeg skvatt og lente meg kjapt vekk fra Marcus, han så på meg rart. Jeg nikket hodet på Martinus som hold på våkne.
Martinus perspektiv:
Jeg våknet. Marcus og Kristine sto og stirret på hverandre mens de smilte. Rart. Jeg kremtet. Begge skvatt. Marcus kom gående mot meg. Jeg tok opp armen og prøvde å beskytte ansiktet. Men han slo meg ikke. Han klemte meg. "Unnskyld for alt jeg gjorde, jeg tenkte ikke helt klart" sa Marcus mellom snufsene. Jeg klappet Marcus rart på ryggen. "Det går fint" sa jeg rart. "Åh serr?" Sa han overlykkelig.
"Jada" svart jeg. "Du er bare den beste broren i verden" sa han og trakk seg ut av klemmen. Det kom en lege inn. "Gode nyheter, du kan dra hjem!" Sa legen glad. Jeg smilte. "Vi venter på utsiden" sa Kristine og Marcus i kor. Like etter gikk de ut.
Jeg hadde pakket alt i ryggsekken min. Jeg gikk ut av rommet. Gjett hva jeg så! Det var Marcus. Og Kristine. De sto og kyssa!! Jeg begynte å gråte, men lavt nok til at de ikke hørte meg. Etterhvert utviklet det seg til klining . Jenta som jeg er forelsket i står og kliner med broren min. Øynene mine ble helt røde og tårene rant.
Marcus perspektiv:
Jeg står å kliner med Kristine, hun er så flink. Jeg tror vi har stått er en stund. Jeg trakk meg fra og smilte til henne. Hun smilte tilbake. Jeg tok tak i hånda hennes og klemte den forsiktig. Jeg lente meg forover for å kysse henne igjen, men jeg hørte noen snufse. Jeg snudde meg kjapt rundt. Det var Martinus! Han hadde helt røde øyne.
Kristine perspektiv:
Martinus sto der, han hadde sett ALT. "Martinus, det er ikke" rakk jeg å si før han avbrøt meg. "Det er akkurat sånn" sa han og begynte å løpe vekk fra oss. Jeg la på sprang og løp etter han.
Martinus perspektiv:
Jeg løp det forteste jeg kunne hjem. Løp inn, opp trappen. Låste meg inne på rommet. Jeg la meg ned på sengen med hodet i puta, jeg begynte å gråte litt. Jeg hørte banking på utsiden. "Martinus?!" Ropte Kristine. Jeg åpnet munnen og skulle til å si noe, men jeg lukket munnen. Hun liker Marcus, det må jeg respektere, prøve i iallfall. Nei det går ikke! Det beste for meg er å begynne å ignorere hun og Marcus. "Martinus?!" Sa hun mange ganger, jeg hørte at hun begynte å gråte. Jeg fikk så lyst til å gå ut og klemme henne. Men jeg kan ikke. Jeg fant frem den gamle iPhonen min, plugges den i høyttaleren og begynte å spille høy musikk.
-
Mer?
Ord:479