Living with a Love

1 344 timer

Tenk at sommeren er over. Det er nesten uvirkelig hvor fort ting kan forsvinne. En uke, en dag, ett minutt, ett øyeblikk forsvinner på ett blunk. Det gir meg bare bekreftelse på hvor kort livet faktisk er. En skulle kanskje tro at 2 måneder faktisk var en lang tid. Det er tross alt 1 344 timer av livet ditt, men det forsvinner før du har fått sukk for deg. Det føles ut som bare i går at jeg sa farvel til alle klassekameratene, lærerne og bekjente. Alle farvel talene fra personer som aldri har enset meg de siste 3årene. Ikke at jeg bryr meg uansett, de har aldri trengt meg, og jeg har aldr trengt dem. Men det som faktisk var vanskelig var å si farvel til alt som har vert hverdagen min de siste årene. Alle de kjedelige mattetimene med Ole, de vanskelige historieprøvene med Rebekka, og alle de gode minnene og latterkrampene med Aurora og Angeles. Men det vanskeligste var å si farvel til alt som trygt og kjent, samtidig som jeg viste hva jeg skulle begi meg ut på når ferien var over. Man føler seg så hjelpeløs, men det gjelder bare å hoppe i det med hodet først og håpe på det beste.

Så de siste 1 344 timene av mitt gamle liv forsvant til pakking, planlegging og avskjeder. Så nå står jeg her. Nå står jeg rett foran bygningen som skal ta meg med til det som skal bli det nye livet mitt de neste månedene. Til det som skal bli ett farvel til upopulære Aria, og som skal bli mitt nye liv som Aria, utvekslingsstudenten.

Vi går bort til skranken og sjekker inn. I brosyren jeg fikk sto det at en kun måtte ta med seg det aller mest nødvendige, så eg legger de to koffertene mine på båndet.  Jeg ser på hvordan koffertene reiser med båndet, bort fra meg og inn i det ukjente. Og med ett kjenner eg ett stikk i hjertet. Snart skal jeg ta farvel med det som betyr aller mest for meg her i verden, og flytte til ett helt nytt og ukjent land. Da er det ikke bare å ringe pappa og be han hente meg når ting blir vanskelig eller skummelt.  Først nå går det opp for meg. Jeg skal faktisk flytte 10 000 kilometer bort fra hjemmet mitt. Jeg skal flytte over ett helt hav. Jeg skal flytte til ett land med 321 millioner innbyggere, og jeg kjenner ingen av dem. Det er 321 millioner ukjente mennesker med sine egne historier som eg nå skal bo blant.  Jeg skal flytte inn hos en helt ukjent familie som jeg bare har hatt en samtale med, og som jeg egentlig ikke vet noe om. Tenk om de er mordere, stenger meg inne i en kjeller og dreper meg. Eller hva om jeg kommer dit og di faktisk ikke eksisterer i det hele tatt?! Da står jeg her i ett helt nytt å ukjent land uten verken en plass å bo eller noen måte å komme meg hjem på.