Living with a Love

"Jeg liker det ikke"

"Såå....Hva er vi egentlig?" William og jeg sitter på balkongen på rommet mitt. Det er snart solnedgang, men alle de andre står på ski. Vi er alene.

"Hva vil du være?" Jeg biter meg i leppa. Det mørke blonde håret hans ligger litt rufsete ned i pannen. Uanstrengt men vakkert. Øynene hans lyses opp av solstrålene fra den røde solen. De glitrer. Og smilet...Smilet hans er blendende. Jeg tror jeg slutter å puste.

"Du vet godt hva jeg vil være." Han hvisker. Stemmen hans er skjør og lidenskapelig. Jeg lener meg forover og legger en hånd i håret hans. Det er silkemykt. Leppene mine møter hans som ett taust svar på spørsmålet hans. Ja, det er vi.

jeg ser at han smiler. Jeg vet ikke hvor lenge vi holder på, men når jeg trekker meg tilbake for å puste så skinner stjernene klart og tydelig. Skulle ønske tankene mine var like klare som stjernene er akkurat nå. Etter i går kveld er følelsene mine kludret til igjen. Jeg tror jeg vet hvor jeg har ham, men så vet jeg det ikke allikevel...

«Jeg er så trøtt.» Gjespene mine har holdt på i hele kveld, men nå er de enda høyere og enda bredere og enda oftere. «Det er ikkje så uforståelig siden klokken er godt over midnatt. Jeg skal la deg få være i fred, slik at du kan sove.» William reiser seg fra stolen på ballkongen med pleddet godt pakket rundt oss. Det er som en romantisk filmscene. Bare enda mer romantisk siden den handler om oss.  «Nei.» Jeg strekker meg etter ham og legger en hånd rundt armen hans. «Ikke gå. Verså snill.» Blikket mitt er bedende. «Hva med Ethan?» Ansiktet hans forvrir seg i en merkelig posisjon. «Hæ? Hva med Ethan?» William gir meg ett skeptisk blikk. «Kommer ikke Ethan snart?» Hjertet mitt galopperer.  Hvorfor er jeg så nærvøs? «Er det noe du vil fortelle meg?» Det skjedde da ingenting...
«Neida. Jeg er bare trøtt.» Jeg gir ham mitt beste falske smil noen gang. En liten del av meg dør.
Han tror meg.
«Kom igjen da. Så går vi inn.» Jeg tar hånden hans og han geleider meg bort til sengen. Vi åpner gardinene og jeg legger meg i armkroken hans. Utsikten er fantastisk. Jeg kan se hvert eneste snøfnugg. Hver eneste glitrende bit av snø. Hver eneste refleksjon fra stjernene og månen. Jeg kan se alt.
Den søte lukten av ham fyller meg. Gjør meg hel. Det er her jeg hører hjemme.

Noen hamrer på døren. Søvnig lukker jeg opp øynene. Klokken er 3 på natten. Jeg må ha sovnet. Will ligger fortsatt med armene rundt meg, mer anspent nå som noen banker på. Jeg drar med meg ett pledd og subber mot døren. «Ethan?» Jeg myser mot ham. Lyset fra korridoren er sterkt og blinkete. «Aria...» blikket hans møter mitt. Øynene hans er røde. «Er du full?» «Nei. Tok bare noen øl.» William dukker opp bak meg. #flashbackigjen. Ethan setter øynene i ham. «William.» Ordene kommer ut på den mest fiendtlige måten jeg noen gang har hørt. «Hei Ethan.» William står med armen rundt meg og ett fårete smil rundt munnen. Jeg hater når de gjør sånt. Han ser på meg. "Kanskje du skal gå til rommet ditt. Det er sent, og vi vil ikke at de skal lure på hvor du har vært i hele natt.» «Ok.» Så kysser han meg. Dette er det jeg drømmer om. Oss to. Men nå er noe galt. Kysset er ikke lidenskapelig. Det er påtvunget. Det er skryting. Det er feil.

William går og lukker døren med ett brak.

Ethan subber mot sengen.  holder seg til veggen med en hånd og leder ann i mørket med den andre. "Hva var det for noe?" Stemmen hans er fortsatt fiendtlig og han konsentrer seg for å ikke snuble i sine egne ben.  "Hva var hva?" Spør jeg liksom uskyldig. "William." Måten han sier navnet hans på får det til å fryse til i hjertet mitt.  "Jeg...jeg vet ikke." Innrømmer jeg og trekker for gardinene vi åpnet. "Jeg liker det ikke." Brummer han. Jeg venter på noe mer, en fortsettelse, men den kommer ikke. Det var alt han hadde å si 'Jeg liker det ikke'. Jeg kjenner at frustrasjonen bygger seg. Hvorfor kan han ikke bare bry seg med seg selv?

Jeg legger meg under dyna, så langt ut på kanten som mulig. Jeg lukker øynene og ønsker at jeg kunne sovne før Ethan kommer inn igjen fra badet, så jeg slipper å snakke med ham mer. Jeg hører hvordan bena hans subber over gulvet og han hopper ned i senga med ett dunk. Jeg må ta meg for for å ikke falle ut. "Aria?" Hvisker han. "Aria? Sover du?" Jeg kjenner en finger som pirker meg i skulderen. Jeg rører meg ikke. "Ok." Sukker han og jeg kjenner ett stikk av dårlig samvittighet. "Det er kanskje like greit at du sover. Jeg må bare si det til deg uannsett." Fortsetter han. Jeg spisser ørene etter hva som kommer. "Jeg liker deg. OK. Der nå har jeg sagt det. Kanskje jeg kan klare å slutte å tenke på deg nå. Kanskje jeg klarer å slutte å krangle med deg også." 

Jeg snur meg. Hjertet mitt stopper. Hva var det han sa? Men han er full, han vet sikkert ikke selv hva han sa en gang.  Øynene hans blunker mot mine. "Oi." sier han med munnen i en halvåpen stilling. "Det var ikke meningen du skulle høre det.....jeg mener, det var meningen men det var ikke meningen liksom." Jeg kan se at kinnene hans blir røde selv i mørket. "Ethan..Du er full." Jeg kommer ikke på noe annet å si. "Du husker ikke noe av dette i morgen." "Joho." begynner han. "Nei, Ethan. Du burde få deg litt søvn før i morgen." Sier jeg og føler meg som moren hans,  før jeg legger meg til rette igjen, med den ene armen under puten og hodet liggende oppå armen. Jeg lukker øynene, skulle ønske at jeg bare kunne drømme meg av gårde.  Da jeg kjenner tyngden av en sterk, muskuløs arm liggende over meg. "Hva gjør du?" hvisker jeg. Hjertet mitt galloperer igjen og jeg sliter med å frem ordene mine. Ethan legger hodet på skulderen min og jeg hører at han kjenner lukten på håret mitt. Slik som jeg har fantasert om å gjøre med ham 1000ganger mer enn jeg er villig til å innrømme. "Du sa det selv. Jeg husker ikke noe av dette i morgen uansett." Hvisker han inn i øret mitt. Jeg smelter. Ingenting mer blir sagt. 

Bare alt, alt for snart er jeg hjemme og det er blitt dag. Hva har jeg gjort?