Living with a Love

Den mystiske jenta

Jeg spurter bortover gangen. Skubber, dytter, slår. Alt som skal til for at jeg kommer meg ut herifra. Gangen føles uendelig lang. Like lang som hele denne skoledagen. Kanskje jeg ikke burde ha kommet hit i utgangspunktet. Endelig skubber jeg opp de store dørene ut på gårdsplassen. Jeg hopper på den røde motorsykkelen til cole, fester hjelmen og forsvinner ut av synet.

"Hvor er han?!" Jeg tramper inn på kjøkkenet. Kroppen min verker etter å ødelegge noe. Hodet hans kanskje. "Men kjære deg, er alt i orden?" Kora kjenner på pannen min. Det går opp for meg at jeg sikkert er spreng rød i ansiktet akkurat nå. "Hvor er Ethan!" Jeg skjelver av sinne. Hvorfor kan jeg ikke bare ha en dag uten dramatikk? Kora ser bekymret på meg men får stammet fram at han er på rommet. Jeg mumler fram ett takk før jeg marsjerer avgårde. Jeg går opp trappen, to steg i gangen. Nede på kjøkkenet hører jeg Kora rope "Men du burde ikke gå inn akkurat nå aria!" Hah, han skal ikke få muligheten til å slippe unna med dette. Jeg kommer meg bort til den brune eikedøren hans og river den ganske enkelt opp. Noe som jeg ganske enkelt ikke burde gjort.

Synet som møter meg gjør meg lamslått. Jeg burde bevege meg. Hvorfor beveger meg ikke! Inne på rommet sitter Ethan og en jente i en het omfavnelse om du skjønner hva jeg mener. De silke myke leppene hans, som hadde berørt min munn for bare noen dager siden, berører nå noen andre. Jeg står måpende i dørkarmen uten å få fram ett eneste ord av kjeftingen jeg hadde planlagt på forhånd. Det tar litt tid før Ethan og den mystiske jenta legger merke til meg, men når de gjør trekker jenta seg bort fra Ethan. Tydelig opprømt. Hun hvisker noe til ham, og det ser ut som om det han sier er for å roe henne ned.

Ethan sender meg ett iskaldt blikk. Så kaldt at jeg får frysninger ned ryggen. Før han legger en hånd i håret til jenta, og fortsetter der de slapp. Han setter blikket sitt i meg. Ett blikk lagd for å drepe. Hva har jeg egentlig gjort mot han? Ingenting! Endelig lar kroppen min meg bevege meg bort fra pinligheten og jeg rømmer inn på rommet mitt.

Neste morgen buldrer jeg inn portene, og setter kursen mot klasserommet. Det begynner å bli kaldere i luften, og til og med skjerf hjelper ikke på å holde kulden borte. Posene under øynene mine er store som ballonger og ånden min lukter sovepust siden jeg ikke fikk tid til å pusse tennene i morges. Det føles som om jeg har 100 kilo på brystet som presser luften ut av lungene mine, og som får hjertet til å slå saktere. Hvorfor gjør det meg så vondt å se Ethan med en annen jente? Det er ikke akkurat slik at det har skjedd noe mellom oss. Jeg liker ham ikke engang!

Timen begynner og mrs Jackson kommer inn i klasserommet. Norsken hennes er gebrokken, men det er tross alt en norsk skole i ett amerikansk land. Hun sender klassen ett stort, gult smil og holder opp en hel haug med påmeldingsskjema. "Er alle klare for hyttetur til helgen?!" Ropende jubel går gjennom klasserommet, mens skjemaene blir delt ut. Zoe, Alex, Cole, Mason og Logan setter seg bort på pulten min. "Så alle skal dra sant." Alle de andre nikker, men de legger merke til at jeg nøler litt. "NEI! Du SKAL bli med!" Zoe har en lav men streng stemme. Mens hun snakker så slår hun til og med pekefingeren i pulten. "Ja, jeg er enig med Zoe. Det vil få deg til å tenke på noe annet enn du vet hvem." Av ren refleks så ser jeg meg rundt i klasserommet etter han. Men jeg vet for lengst at han ikke er her. I stede så treffer øynene mine ett par med uskyldige, havblå øyne. William smiler forsiktig til meg. Utifra blikket å dømme vil jeg tippe at han skal bli med. Utifra alt virker det som om hele klassen skal bli med. Bortsett fra Ethan da.

Jeg snur meg tilbake til de andre. "Hva er det for noe da?" Logan tar ordet først og begynner å forklare. Tankene mine vandrer mellom forskjellige dimensjoner, men jeg får med meg viktige ord som "Fjell", "helg", "Ski", " Gøyeste helgen i året" Mens han forklarer ut og inn om hotellet og skibakker glir blikket mitt over klasserommet en siste gang. Fortsatt ingenting. Men i sidesynet ser jeg Cole som hvisker noe i øret til Alex som får henne til å le til hun nesten griner. Han fikler med håret hennes og jeg kjenner ett lite stikk av smerte. Alle vet at de har noe på gang. Selv om de ikke sier det, men de har følelser for hverandre. Det er like klart som en skyfri himmel. Og de har kun følelser for hverandre. Hva er galt med meg? Hvorfor blir jeg så ødelagt av den hendelsen? Hvorfor gjør det vondt å se at Alex flørter med noen? Jeg har fortsatt ikke snakket med henne siden den lille hendelsen, men jeg ønsker henne alt godt uansett. Alltid. Hva er galt med meg? Logan babler fortsatt når jeg faller ut av tankene mine. "Greit, jeg blir med." Ett lite gledesrop går mellom dem, som om de har vunnet enn krig eller noe. Jeg må smile av dem der de hopper og danser av glede mens de roper "Aria blir med, Aria blir med. Yeah. Yeah."

Gud for noen teite venner jeg har:))