Living with a Love

"Material girl in a material world"

Oh. My. God.

Pusten blir nærmest slått ut av meg. Så vakkert er det. Jeg er ikke typen til å bli blown away av materielle ting. Hvorfor skulle jeg? Livet er for kort til å fokusere på feil ting, men også for langt til å sløse bort all tiden på å tenke på en eller annen gjenstand som kan erstattes når som helst. Men familie, venner og minner er ting som verken kan erstattes eller sløses bort. Derfor tenker jeg på det som en slags invistering. En invistering i livet. Men nå er det på sin plass å fokusere på det materielle i ett minutt eller to. For dette er magisk...

I det vi nærmer oss går døren automatisk opp og stakkars, distree Zoe merker det ikke. I stedet svinger hun rett inn i side glasset og detter i bakken med ett brak.  Ett stort *Boom går som ett ekko gjennom bygningen, og flere dusin mennesker har snudd seg for så å se på oss med gjennomborende øyne. Jeg legger til og med merke til noen mennesker som tar opp mobilen for å filme det pinlige øyeblikket. For ja, selv om Zoe er bestevenninen min, er det ikke til å stikke under en stol at dette er ett svært pinelig øyeblikk for alle tre av oss. Heldigvis er både jeg og Alex snartenkte og vi stikker hver sin arm under Zoe sine overarmer og støtter henne opp. Så snart hun er på beina virker det som om øyeblikket er over, og menneskene går tilbake til sine vanlige hverdagsaktiviteter som de holdt på med før vi forstyrret dem. 

Vi går gjennom døren og kommer inn i ett helt nytt univers med mote, mat og alt annet en kan tenke seg. Dette er virkelig å ta shopping til ett helt nytt nivå. Midt på det marmor belagte gulvet står det en svær fontene som blir lyst opp av lyskastere i gulvet, med en bred kant som mange sitter å spiser på. Langs veggene, mellom butikkinngangene, står hvite benker der det sitter kanskje en person per benk.  Rulletrapper med gullfarget rekkverk fører opp til de 4 andre etasjene og hvert eneste butikkvindu er utstyrt med ting laget nøyaktig for å lokke mennesker inn i butikken. Og det funker. 

"Kom igjen!" Zoe drar oss i hver sin arm og er tydelig klar for litt shopping terapi. Rødfargen i ansiktet hennes har begynt å svinne bort, men det ligger fortsatt en rosa nyanse under sminken hennes. Og for å være ærlig kan jeg også trenge litt shopping terapi akkurat nå. Samtidig som jeg prøver å ikke speide etter gjengen til Ethan og William. 

Vi feier gjennom butikkene som virvelvinder og jeg har shoppet for mye mer enn jeg hadde tenkt til, men det må vel være lov det også i blant. "Aria! Hva synest du om denne? Er den for sterk?" Alex holder opp en knall rød leppestift. Aldri i livet om jeg hadde brukt den, men den hadde kledd henne. "Alexandra" Stemmen min er moden og jeg går mot henne og legger hendene mine på skuldrene hennes, og samtidig som jeg det brun-blonde håret hennes på midten. Jeg ser dypt inn i de blå øynene hennes og hun stirrer tilbake. Ansiktet mitt er nøytralt og jeg har virkelig poker face, mens hennes ansikt lyser av nysgjerrighet men hun er stille og følger nøye med. "Du hadde...." Jeg tar en pause for å bygge spenning. " Sett så sexy ut at guttene ikke vet hvor de skal gjøre av seg." Jeg ser lenge på Alex og ser reaksjonen hennes komme. Den skjer saaaaakte, men det er en reaksjon. Kinnene hennes beveger seg og smilet blir bredere. Munnvikene mine beveger seg, og tennene skinner sterkere. Zoe kommer bort med briller og fedora hatt på, og leppene hennes blir tynne streker rundt munnen.  

Latteren vår gir gjenklang i hele bygget. I hele byen. Ja, sikkert i hele staten. Vi ler og vi ler og vi ler. Vi ler så mye jeg er helt sikker på at vi er på kanten til å bli kastet ut etter å ha sett på de anstrengte blikkene vi har fått av de ansatte. 

Før de handlende får enda flere flaue videoer av oss, beveger vi oss ut av butikken. Det har vært en lang dag, vi har faktisk shoppet i 4 timer i strekk. Jeg kan føle at bankkortet mitt går opp i flammer om jeg drar det en gang til i dag. "Nei, er det ikke på tide å dra hjem?" Alex er tydelig sliten og jeg og Zoe nikker oss enig i at vi er ferdig for i dag. "Da setter vi kurs hjemover da"

Og der. Ved fontenen. Den vakre fontenen som er belyst av lyskastere sitter det en gjeng som gjør den mye mindre vakker. "Mi amor" William kommer sjanglende bort mot oss, og legger en hånd over skulderen min og en over Zoe, men hun river den bort. Noe som gjør at William omfavner meg i en klem. "Haha jeg viste at det var det beste du kunne gjøre will." Ethan og resten av gjengen kommer gående mot oss, mens han ler den forferdelige, men gudommelige latteren sin. "Hei hei hei. Jeg er sikker på at alle tre av dem er en fangst. For uteliggere!" Æsj, nå er det Dylan som kommer med ekle kommentarer også. Det går overhode ikke innover meg, det er trossalt bare ord. Noen ord kan såre, men ikke når de kommer fra mennesker som Dylan.  Selv om han er gudommelig vakker, med stramme muskler og blendene smil er han overhode ingen bra person.

"Gi deg Dylan!" Alex er tydelig forbanna. "Kom igjen folkens" Hun drar oss med ut på parkeringsplassen og mot audien til Zoe. Zoe har vært veldig stille, hun blir det når hun ikke er komfertabel. Vi masjerer mellom bilene med gjengen til Ethan på slep og med William som kommer sjanglende etter. Men noen i gjengen mangler. Thomas og Logan er ingen plass å se, men det la jeg til for lenge siden. Hmmm... så langt hvirker det i hvertfall som om det bare er Will som er beruset. "Sorry, vi mente ikke å gjøre babyene lei seg" Ethan igjen! Han lager verdens mest irriterende stemme. Jeg sverger hadde jeg ikke vært redd for å bli filmet enda mer, hadde jeg slått til ham. Men jeg gjør det jeg kan best. Jeg roper.

"Ethan din lille jæ........

"Aria! Aria pass deg!"  "hva? Jeg holder på med noe viktig her!" "Aria flytt deg!" De skriker på meg med all sin kraft. "SNU DEG!" "BAK DEG!"  "Hvorfor er alle så hissige? Jeg gjør dette for dere også. Det er helt klart at han trenger det!" Nå er jeg faktisk irritert. De kan da sette pris på mitt heltemodige forsøk på å prøve å sette denne gudommelige drittsekken på plass. Om jeg så må gjøre det midt på en parkeringsplass. Noe som jeg faktisk gjør.

"Aria!" Til og med Ethan roper. Det var da måte på! "Hva er det som er så viktig?!" Jeg snur meg rundt og det brune håret blåser til alle kanter. Kirsebærblomster faller fra trærne og lukten av gatekjøkken mat fyller hele parkeringsplassen. Det føles ut som om hele verden har stoppet. At den har fryst, men likevel går det så fort. Så inderlig fort, og jeg gjør ingenting. 

*BOOM *Svinsj *Kræsj

En sterk lukt av svidd asfalt og gummi treffer neseborene mine.  Jeg kan høre stemmer i de fjerne. Langt, langt borte. Men snart er de borte, forsvunnet, og jeg føler meg alene igjen. Som hjemme på soverommet mitt i norge, med bare meg tankene mine og netflix. Øynene mine kjemper hardt. De ser på de fallne kirsebærblomstene på veien, og bare kjenner på all den skjønnheten en så liten blomst kan ha. Men selv med ett så vakkert syn i tankene, så taper de den harde kampen mot øyelokkene mine...