Living with a Love

Hyttetur del 2

Bussturen går gruelig sakte. De er en 5 timers busstur. Jeg tar meg hele tiden i å snu meg bakover mellom setene for å se på ham. Han er så vakker at det gjør vondt. Hjertet mitt hopper hver gang de havblåe øynene hans ser mot meg. Ikke på meg, men mot meg.

"Hva er det du ser sånn på?" Alex gir meg ett skeptisk blikk. "Eh...ingenting." "Tullball! Nå må du fortelle det." "Jeg mener det. Det er ingenting." Jeg prøver mitt beste for å virke overbevisende. "Hallo. Fortell!" Nå snur Zoe seg rundt. Hun har nok fått med seg hele den lille samtalen vår. "Det er ingenting." Nå blir jeg litt irritert. Jeg vil ikke dele minnene mine. De er mine."Greit." Alex gir meg ett lurt smil.

Hotellet er omringet av høye fjell, med blendende snø så langt øye kan se. De er pust stjelende.

Lærerne samler oss i lobbyen. «Ok. Vi har delt inn rommene.» Ett sukk går gjennom folkemengden. Jeg kaster ett bekymret blikk mot Zoe og Alex. «Det blir gutte og jenterom.Forståelig nok.» Enda ett sukk går gjennom folkemengden, men helt ærlig puster jeg lettet ut. Jeg kunne ikke tenkt meg å delen rom med verken William eller Ethan. De eneste må være Logan, Mason eller Cole. Men de hadde nok ikke skjedd uannsett

Lærerne fortsetter. «Ok. Romfordelingen til jentene er..» en av de ansatte avbryter mr. Clark. Hun hvisker ham i øret. Han løfter på øyenbrynet sitt. «Jaha. Da så.» Å nei. Dette kan ikke love godt. ett «jaha.» betyr aldri noe bra.
Vi venter spente på at han skal fortsette. La oss håpe at det bare var en advarsel om at vi måtte oppføre oss. Da hadde han nok sagt jaja. Sant? Han snakker kort med resten av lærerne før han snur seg tilbake til oss. «Det er noen hindringer som gjør oss nødt til å forandre romfordelingen. I stedet for jenter på ett rom og gutter på ett annet, deler vi dere nå opp alfabetisk. Dere med samme bokstav i etternavnet deres deler rom. Blir dere for mange får dere to hotellrom. Er det forstått?» En liten jubel går gjennom elevene.  «Vi starter med A.» Hjernen min jobber på spreng. Den får ikke noe til å ligge på plass. Jeg eliminerer jentene først. Hverken Alex eller Zoe har etternavn på s (millers og brown.) heller ikkje Mason, Logan og Cole har etternavn på s. Ikke William heller. Jeg puster ut. Hjernen min jobber videre på en litt forskrudd måte. Hvem andre? «Neste er bokstaven S.» mr Clark myser mot papirene sine. «Aria Shaw...» hjernen min jobber på spreng. De er noen jeg har glemt. «Du skal dele rom med...» han leser litt til. Hjernen min kobler sammen to og to. Å fyyyy faen. «Ethan Sanchez.» Nei! Aldri i verden. Hvem som helst andre! Jeg står midt på gulvet. Rommet er stille alle ser på meg. Rommet snurrer. Hvor er han. Jeg ser meg rundt, det tar meg ikke lang tid før jeg finner de gyllne øynene hans i folkemengden. Han står vedsiden av Dylan og william. Med ett fårete smil rundt munnen. Ugh. Blikket mitt møter William sitt. Øynene hans avslører ham. Han lyser av engstelse. Jeg ser at han knytter neven. Han er sint.
Jeg leter etter vennene mine. De står ved skranken og ser bekymret på meg. Jeg subber mot dem.
«Du må be om å bytte rom.» Logan er den første til å snakke. «Ja. Han er farlig. Bare si alt det idiotiske han har gjort.» Zoe er neste. «Ja. Som å banke opp noen med en pistol, eller sette fyr på den kinoen.» Vent. Hvilken kino? Dette har jeg ikke hørt noe om. Jeg rekker ikke å spørre. «Aria. Bare vær forsiktig.» Mason legger armene sine på skuldrene mine. Jeg nikker. «Dette går fint. Det er ikke sånn at jeg kommer til å dele seng med ham akkurat.» «bare vær forsiktig. Vi er bare noen rom bortenfor.» Alex peker på Cole. Hun skal dele rom med ham, Dylan (bestekompisen til Ethan) og Rebecka. Rebecka og Cole er kule folk. Dylan derimot...
«Greit klasse. Da kan dere gå til de utdelte rommene deres.» jeg hører ett lite gledeshyl fra klassekameratene mine. Hvordan kan de se på dette som noe gøy? Jeg kjenner en bit av frustrasjon bygge seg opp. Urettferdig.
«Aria? Kan jeg få ett ord med deg?» Mr Clark trekker meg tilside. «Selvfølgelig.» som den flinke eleven jeg er tørr jeg ikke å si noe om rommet. «Vel. Det har seg sånn at du og Ethan er de eneste som bare er to... gutt og jente. Altså» han vrir litt på seg. Tydelig ukomfortabel. «Problemet er at siden dere er de eneste som er to personer på ett rom....» «ja?» «du hørte om de uoppsåtte problemene vi fikk sant?» «ja.» «vel det har seg sånn at for at vi skal ha nok rom til alle så må en bokstav sove i dobbelseng. Det er rett og slett ikke flere enkeltsenger på hele hotellet. Og siden du oh Ethan er de eneste så er jeg nødt til å sette dere opp på dobbelseng rommet. Men du er en smart jente, aria. Jeg vet du er smartere enn å finne på noe.....dumt.» Så mye for de å ikke dele dobbelseng, der ja. Jeg sier ingenting. Bare nikker. « og om det er noe så er det bare å si ifrå.» Jeg nikker igjen. Jeg stotrer frem ett takk før jeg beveger meg mot 4 etasje og rommet mitt. Vårt.
Rom 447. Rommet som er mest avskilt fra resten. Morsomt. Jeg låser opp. Klokken nærmer seg 16 og jeg er utslitt allerede. Jeg forbereder meg. Døren går opp, men ingen Ethan. Hmm... jeg benytter sjansen og velger side først. Jeg tar den nærmest vinduene. Hele veggen er dekt av vinduer som speiler seg mot de høye fjellene. Vi må ha den fineste utsikten på hele hotellet.
Jeg setter fra meg bagasjen og steller meg litt. Jeg har ikke tenkt å stå på ski før imorgen så jeg kan like gjerne gå til Zoe. Jeg banker på men ingen svarer. Jeg prøver igjen. Fortsatt ikke noe svar. Jeg fortsetter nedover gangen og ned til Alex sitt rom. Vi fekk i hvertfall samme etasje. Men ingen svarer her heller. Fikk jeg riktige romnummer?
Hvor er alle sammen? Jeg går ned i lobbyen igjen. Ingen. Er det noe jeg har gått glipp av? En svak latter gir gjenklang i det opne rommet. Jeg beveger meg etter lyden oh finner alle sammen i spisesalen. Zoe vinker til meg. «Hvor har du?» «jeg fikk ikke med meh at vi skulle spise middag.» roper jeg for å overdøve lyden. « Ja. De sa de mens du snakket med mr Clark. Hva snakket dere om egentlig?» typisk Alex å være så nyskjerrig. «Jeg forklarer senere.» hun nikker. Vi spiser taco. Vi blir sittende i maaaange timer og klokken er nærmere 22.00 når jeg går mot rommet mitt. Vårt. Stappmett på taco og kullsyreholdig vann med sitrongress smak.
Ethan var ingensted å se. Lurer på om han har dratt hjem. En større del av meg en det jeg er villig å innrømme bygger opp håp. Håpet blir større og større jo nærmere jeg kommer døren. Jeg putter nøkkelen i låsen og døren opner seg. Håpet mitt blir knust.

«Ethan.» «Hei.»