Living with a Love

Er det slik det føles å være lykkelig?

Jeg har 1000 tanker i hodet akkurat nå. Jeg sitter på rommet mitt. Hjemme. Hytteturen er over, men hendelsene følger meg som spøkelser. Da vi skulle hjem sa ikke Ethan noe. Jeg tror ikke han husker det. Jeg ber om at han ikke husker det. Det er william og meg nå. Vi er sammen. Det bestemte vi på turen hjem. Det kribler i magen når jeg tenker på det. Kjærester. 

Jeg sitter på gulvet og pakker ut. Slik som jeg gjorde den aller første dagen her. Det er rart å tenke på. Nå er jeg halvegs. Det er like lenge til jeg må dra, til det var siden jeg kom. 

Det banker forsiktig men fast på døren. 2 korte dunk, og døren går opp før jeg rekker å si noe. Hjertet mitt hopper over slag. Er det ethan? Husker han det? Hva kommer han til å gjøre? Men det er ikke Ethan. Cora står i døråpningen, med jobbuniformen på. "Hvordan var skoleturen da? Hadde du det hyggelig?" Jeg smiler og nikker. Det er påtvunget, samtidig som det ikke er det? Mesteparten av turen var utrolig koselig. Men ethan har en tendens til å etterlate meg med flere bekymringer og spørsmål enn jeg har fra før. Jeg skulle aldri latt han si de tingene. Jeg skulle bare latet som jeg sov. Som om jeg ikke hørte noe. Jeg er så dum!

Cora gransker meg ettertraktelig. Det er en merkelig stillhet mellom oss, som om hun vet noe hun egentlig ikke vet. Flott. Nå begynner jeg å bli paranoid også, tenker jeg. "Ethan sa dere måtte dele rom ilag. Jeg håper han oppførte seg ordentlig." Hun smiler lurt. "At han ikke fikk dei i trøbbel altså." Det virker som desperasjonen i øynene mine humorerer henne. Vet hun det? Nei. Det tror jeg ikke. "Hehe, neida. Vi var ikke så mye på rommene noe av oss. For mye å gjøre" sier jeg rolig, og smiler ett kleint smil. Følelsen av at hun kan se inn i tankene mine forsterker seg. "Det er bra. Viss ikke må du bare gi beskjed. Det hadde isåfall ikke vært første gang jeg hadde måttet ha en sånn prat med han." Hun blunker beskjedendt. "Uannsett, Will står nede i gangen. Han sa han ville snakke med dei." Jeg sitter storøyd på gulvet og ser på døren lukke seg forran meg. 

HAN VET DET. DET ER JEG SIKKER PÅ. Jeg ser i speilet. Det er fullt mulig å se engstelsen min. Jeg trekker pusten dypt. Fokuser Aria. Hva er der å vite? Ethan var stupfull og det så hele trinnet. Det er bare å benekte for det. Det er ditt ord mot hans.

Å vite at jeg har en slagplan hjelper meg å roe meg. Kanskje ikkje den beste planen. Basert på en løyn, men det er det beste jeg kan komme opp med. 

Jeg går ned trappen for å se William stå i gangen med en bukett med blomster. Hvorfor har han kjøpt blomster viss han skal anklage meg for noe som ikke engang skjedde? Det går sakte opp for meg mens jeg går ned trappen. Han vet det ikke. Han kommer aldri til å få vite det. All den angsten byttest ut med sommerfugler når blikket hans låsest i mitt. "Hei" sier han. "Hei." 

Jeg stiller meg nærme han. Jeg kan føle pusten hans mot min. "Kommer du på besøk denne veien?" terger jeg forsiktig. Jeg vet ikke hvordan man gjør dette. Hvordan man er kjærester. Jeg har aldri hatt en før. "Hehe ja..." han rødmer og ser på skoene sine. Han er nervøs. Jeg gjør han nervøs. "Så hva skyldes denne fine overaskelsen?" Han ser opp igjen, rødmen er borte og han legger hånden over korsryggen min. Han drar meg til seg og legger leppene så nærme mine som mulig. "For å se kjæresten min såklart" Jeg smiler. "å? er kjæresten din her? Det må være en heldig jente." Nå smiler han også. Leppene våre møtest. Lidenskapelig kysser vi. Jeg vil ha ham på en måte jeg ikke ville hatt noen andre. Det er en følelse jeg ikke har kjent før. Det er jeg og ham mot resten. "Og jeg er en heldig fyr." hvisker han stille under pusten sin. Akkurat der og da tror jeg hjertet mitt skal eksplodere. Er det slik det følest å være ubetinget lykkelig? I såfall vil jeg ha det sånn foralltid. 

"hmhmm." krumting kommer fra kjøkkendøren. Jeg sperrer opp øynene for så å se direkte på Cora. Vi trekker oss unna. "Sorry kids. Jeg har i oppgave å unngå å få Aria gravid. Dere kan gjøre hva dere vil når jeg ikke er tilstede. men nå har jeg ansvaret." Hun humrer for seg selv. Tydligvis veldig fornøyd. 

Ansiktet til William får en umenneskelig rødfarge og vi ser ned i bakken begge to. Vi ble kanskje litt revet med. Jeg klarer ikke å la være å smile. Den kriblende følelsen forlater meg bare ikke. "Vel, jeg får gå hjem igjen." Han ser på meg og smiler. Han har samme følelse som jeg har. Jeg vet det. Han gir meg blomsterbuketten og går mot ytterdøren. Jeg ser etter han. Når han tar i håndtaket snur han seg mot meg. "Jeg henter deg kl.8" før han gliser lurt og forsvinner. "Ok." sier jeg stille etter døren er lukket. Jeg lukter på blomstrene og springer opp trappene. Han er min. Og jeg hans.