Living with a Love

Aftershave

Det gir mening da. Humørsvingningene, de fine øyeblikkene, de ikke så fine øyeblikkene. Alt henger på greip nå. Ethan er en badboy. "Ethan er en badboy!" Jeg roper det ut så høyt som jeg klarer. Hvordan kunne jeg unngå å se det? En sterk følelse av ubehag bygger seg opp inni meg. Jeg skal bo med en badboy i 8 måneder til... "Hva skal jeg gjøre?» «Hva skal du gjøre med hva da?» en sukkersøt stemme dukker opp på sofaen bak meg og jeg skvetter himmelhøyt. Jeg sitter på stue bordet i full panikk og hjernen min har ikke helt komt så langt at jeg kan fokusere noe annet enn det faktum at Ethan er en badboy. En ekte, slem, forferdelig badboy. Selv lider jeg litt av flinkpinke syndromet. Om du ikke vet hva det er, Google det. «Hva i helvete! Du skremte livskiten ut av meg!» jeg snur meg rundt og løfter hånden for å symbolisere at det ikke var greit. Meeeen.... jeg trekker til meg den hånden ganske så fort igjen. Hjertet mitt stanser og en kald vind suser nedover ryggraden min. «Ethan... h..va gjør du her?» «Jeg bor her, idiot.» Stemmen hans er ikke sukkersøt lenger og jeg skjønner at han mente det siste han sa. Det gjør meg litt trist, jeg har aldri blitt kalt idiot før. Om noe har jeg alltid blitt kalt smart. Men jeg tror ikke dette er tidspunktet å ta det opp på. Øynene mine scanner hele ham men stopper ved noe rødt på kinnet hans. «Du blør.» «Ja jeg vet, mamma.» Det ser ut som om noen har tatt en kniv og kuttet ett dypt arr nedover kinnet hans. «Du burde gå til legen med det der.» jeg snakker fortsatt med bekymring i stemmen. « Hvorfor? Det er ikke alle som må på legevakten bare de har brukket en negl.» han lager trutmunn og hermer som ett lite barn mot meg. Nå er det nok! «Nå gidder jeg ikke mer! Om du skal oppføre deg som en 4 åring kan du gå å gjøre dey ett annet sted» Jeg setter kurs mot rommet mitt og tramper av sted, men noe holder meg igjen. Noe drar meg mot seg. En sterk kraft drar i meg og jeg snubler i mine egne to føtter. «Hva er det du vil?» stemmen min sutrer trøtt og sur som jeg er. Han fører meg inn mot veggen og jeg kjenner vekten av brystkassen hans. «Åå ikke igjen.» sutringen min fortsetter men samtidig får jeg kjent på musklene hans gjennom den tynne t skjorten. De har ikke blitt mindre siden sist gang jeg så dem i hvertfall. Jeg ser at han blir litt sjokkert over at jeg sier igjen. Men han bryr seg ikke stort mer enn ved å reise ett øyenbryn. De gyllenbrune øynene hans stirrer djupt inn i mine smaragd grønne. «Hva er det du vil?...» jeg nøler litt og snakker betydelig mye lavere. Det er vanskelig nok å huske å puste akkurat nå. Det føles ut som om det bare er oss to i hele verden, og ett øyeblikk ser øynene hans trygge og beskyttende ut. «Ikke snakk.» Han lener seg nærmere. Nå står han så nærme at jeg kan føle pusten hans mot halsen min. Han beveger seg enda nærmere og jeg kjenner hvordan håret hans kiler meg under haken. Han holder munnen sin ved halsen min, uten å røre den. Men så beveger han seg rolig oppover og stopper ved leppene mine. Nesetippen hans tar bort i min og hånden hans har ett godt grep rundt korsryggen min. Han lener seg nærmere. Omg! Han kommer til kysse meg!Jeg kniper øynene mine sammen og gjør meg klar for hva som kommer til å møte meg. En millimeter fra leppene mine stopper han opp. Pusten min møter pusten hans. Aftershave og karamell. Han åpner munnen og sier ord for ord «Jeg. Gir. Faen.» Så er han borte.