Living with a Love

Hyttetur Del 1

07.00. Alarmen brøler på nattbordet. Ugh. "Det er for tidlig!" Jeg slår til den så den ramler i gulvet. "Flott." Mumler jeg under en haug med hår. Jeg drar av meg den varme dynen, som føles som skyer mot huden, tar opp mobilen og går inn på badet. Øynene mine er røde og hovne etter alle tårene i går. Ugh. Det skjedde også. Det eneste jeg elsker med morninger er de få sekundene før jeg våkner der jeg ikke husker noe som helst. Dessverre er det bare sekunder og ikke dager.  Det skulle helst vært år. 

Jeg tar en rask dusj, pusser tenner og tar på et lag med naturlig sminke. Jeg har naturlige mørke trekk så jeg trenger egentlig ikke så mye sminke. Men jeg føler meg alltid bedre viss jeg har på litt.  Heldigvis la jeg frem klærne jeg skal reise i i går kveld. Jeg vrenger den sennepsgule strikkegenseren riktig vei og drar på meg de svarte high waist buksene mine. Jeg hopper ned på sengen i det jeg tar på meg Adidas skoene. Hvorfor anstrenge meg? 

Jeg sliter i den rosa kofferten i det jeg kommer inn på kjøkkenet. " God morgen sunshine."  Hvorfor kaller alle meg sunshine, tenker jeg ved meg selv. Det er faktisk litt irriterende. "God morgen Kora." "Gleder du deg?" Ja, nå som Ethan ikke skal være med så gjør jeg det. "Ja. Jeg tror det blir en spesiell opplevelse." Kora smiler. "Haha ja. Du er ikke den eneste som tenker sånn." Hun blunker til meg. Hvorfor blunker hun? Vent... Hun tror vel ikke at... Nei! "Du tror vel ikke...." Jeg rødmer. Dette var ikke den retningen jeg trodde samtale vår skulle gå i. Hun ler den varme latteren sin. Latteren som er smertelig lik Ethan sin latter. "Altså, Aria, du er ikke den første til å gjøre det på denne hytteturen. Så mye vet jeg. Men så lenge du er trygg så er det greit for meg. Så lenge du ikke presser deg til noe du egentlig ikke vil." Jeg nikker. Hun har ett poeng, selv om hun ikke er den egentlige moren min, så ser jeg på henne som en morsfigur. Jeg slenger ett blikk på klokken. "Jeg bør nok komme meg av gårde. Vil ikke komme for sent til bussen og sånn." "Du må kose deg vennen min." "Det skal jeg." Jeg skynder meg å legge til " Men ikke for mye altså." Kora ler. "Du vet, det var på den hytteturen Ethan mistet...du vet." Jeg klarer ikke hindre ett lite gisp i å glippe ut mellom leppene. Virkelig? På en hyttetur? Og hvordan vet Kora dette? Forteller han henne disse private stundene? Jeg ler nervøst, før jeg prøver å få samtalen over på noe annet. "Vet du hvor Ethan er? jeg har ikke sett ham i dag." Dette var egentlig ikke en løyn, men jeg har ikke akkurat sette etter ham. Egentlig bryr jeg meg ikke om hvor han er i det hele tatt. Han kan gjerne ligge døende i en grøft for min del. Eller.... Jeg er ikke noe monster akkurat. Men jeg bryr meg faktisk ikke om hvor han er. Kora løfter ett øyenbryn. "Ja, jeg tror han er hos William. Han bestemte seg for å bli med på hytteturen allikevel. Jeg tror de skulle kjøre sammen." Nå glapp ett enda større gisp ut mellom leppene mine. Men jeg gjør ingenting for å skjule det. Alt jeg får stotret frem er "Å." Jeg ser noe bekymret i øynene til Kora, men det forsvinner fort. "Du kan få ta bilen min til skolen så kan jeg hente den etter jobb." Hun kaster bilnøklene til meg. Det er så vidt jeg får tak i dem. "Så Ethan skal vere med på hytteturen?" Jeg blir forbauset over min egen stemme. "Han sa så ja." "Å." Jeg kaster ett nytt blikk på klokken. Shit. Nå må jeg virkelig kjappe meg. Jeg snur meg rundt og triller kofferten ut i gangen. "Nå begynner jeg å få dårlig tid." "Ja, kjør forsiktig og kos deg." "Takk det skal jeg." Jeg tar i dørhåndtakene og vrir rundt. "Og aria?" "Ja?" "Ikke vær for streng mot ham. Han prøver." Blikket hennes er bedende. "Neida." Så forsvinner jeg ut døren.

Hva var det hun mente? At jeg ikke skulle være for streng mot Ethan? Det var han som ikke ville ha noe med meg å gjøre. Hvis ikke....Hvis ikke hun vet noe som jeg ikke vet.

Jeg parkerer bilen på parkeringsplassen og spurter mot bussen. Akkurat i det jeg trakker på trinnene og dørene lukkes begynner bussjåføren å kjøre. Han kunne vel ha ventet til jeg fikk satt meg i hvert fall da. Jeg kommer også akkurat i tide til Mrs Jackson sitt opprop. "Jackob?" "Her." "Dylan." "Ja." "Aria?" "Her." Akkurat i det navnet mitt blir ropt opp ser jeg to hender fulle av armebånd stikkende opp blant setene. Jeg smiler. Alex og de armbåndene altså.  Jeg skyver meg bakover, og holder godt fast i setene for å ikke miste balansen. Jeg slenger tingene mine ned på setet og skal til å sette meg ned når noe treffer synet mitt på bakerste rad. Ett par gyllenbrune øyne. Han er her. Og blikket hans møter mitt. Jeg klarer ikke å lese det. Er han sint, eller glad eller bare trøtt? Han er nok ikke glad. Ethan blir ikke glad. Jeg legger også merke til ett par havblå øyne som prøver å møte mine smaragd grønne. William smiler. Jeg gir fra meg en liten bevegelse i munnvikene, før jeg snur meg rundt. De må ikke få se panikken i øynene mine. Den er ikke lett å ta feil av akkurat nå.  Jeg snubler meg inn i setet og glir så langt ned jeg kan.

"God morgen miss." Alex snakker med "fancy" britisk aksent. "Vi trodde ikke du ville rekke det." Hjerte mitt stanser. Zoe sitt hodet dukker opp blant setene foran oss. Jeg hadde ikke lagt merke til henne. "Neida. Jeg bare forsov meg" løy jeg. Jeg orker ikke å forklare at grunnen til at jeg var forsen var fordi jeg hadde en samtale om Ethan og sex med Kora. Det har jeg ikke energien til akkurat nå. "Det var bra du rakk det da." Nå popper hodet til Mason opp ved siden av Zoe. "Dette kommer til å bli tidenes hyttetur!"  Jeg ler nervøst. "Jeg tvil ikke."  Jeg må knipe tennene sammen for ikke å gråte. Dette kommer til å bli en grusom hyttetur!