Living with a Love

"God natt Aria."

"Kom igjen nå." Vi halter oss gjennom døren, og greier å navigere oss gjennom uten å kræsje eller ødelegge noe. Huset til William er nydelig.  Det minner om Cora sitt hus, men samtidig så gjør det ikke det. Det henger maleri på veggene i gangen, og store vaser med blomster lyser opp rommene. "Unskuld..unskyl" William babler noe mer, men det er alt jeg klarer å oversette til noe forståelig. Han sa unnskyld hele bilturen hjem.  Klarte ikke å slutte. Helt ærlig så synes jeg synd på ham,  etter mye tenking har jeg komt frem til at det var ett uhel, og at jeg må si unnskyld til Ethan. Jeg bitchslappa ham tross alt i ansiktet. Men det var ikke helt uten grunn.

"Kom igjen William." Jeg hjelper ham av med skoene og setter dem pent opp i skapet. Så sjangler vi oss videre bortover gangen og mot trappene. Jeg holder armen hans over skuldrene mine og prøver å navigere oss bortover. Men å holde balansen for to er kanskje ikke så lett som man skulle tro. "Oii." William snubler i sine egne ben og klarer å velte en av de vakre vasene. "Unskuld Aria." Stemmen hans høres ut som ett lite barn, og det er umulig å være sint på ham. Han ser ut som en liten uskyldig valp blant en haug med fargerike blomster.Jeg hjelper han opp og så fortsetter vi reisen vår opp i andre etasje.

"Endelig" Tenker jeg i det vi tar det siste trappetrinnet. " Kom så får vi deg i seng. " Jeg føler meg som moren hans, som tar vare på han og legger han og bare er der. Jeg kunne forlatt han på parkeringsplassen, han holdt tross alt på å kjøre på meg. Men samtidig så kan jeg ikke forlate noen når de trenger meg mest. Dessuten viste ingen andre hvor han bodde, og Zoe og Alex måtte rett hjem og kunne ikke kjøre omveien til husene våre. Jeg hjelper William inn på soverommet, og setter han ned på sengen. Ansiktet hans er blått, rødt, lilla, gult. You name it. Han fikk seg virkelig en omgang.

"Jeg skal snu meg rundt så du kan kle av deg." Jeg merker at jeg rødmer litt når jeg sier det. "Kakje en god ide." Jeg går inn på badet hans, og leter gjennom skapene. "Herregud. Hva er det med gutter og organisering?" Etter mye leting og helomvendinger kommer jeg tilslutt ut av badet med en fuktig klut og en paracet. "Aria. Liiitt jelp?" "Ahahaha! hva er det du styrer med?" Latteren trenger seg på og jeg vrir meg i smerter. Og de stygge blikkene William sender er lagd for å drepe. Noe som gjør dette eeeeenda morsommere. 

"Halloo! Liit jelp?" Han er frustrert. Jeg hører det på stemmen hans. "Jada, jada. Hjelpen kommer. " Jeg legger fra meg tingene på nattbordet, før jeg forsiktig løsner hånden hans gjennom hullet på t skjorten. For så å dra den over hodet hans. Den hvite t skjorten er gjennomvåt av blodet fra ansiktet hans.  Jeg kaster den bort over gulvet og starter å vaske bort litt av blodet på kroppen hans. For å si det sånn, så er det ikke bare ansiktet hans som blekner i forhold til engler. Han er nydelig som en venn. 

Jeg sitter på kne foran han, og klapper forsiktig med den fuktige kluten. Det må gjøre fryktelig vondt. Jeg hører hvordan han puster og vrir seg når jeg treffer på feil sted. Av og til kan jeg føle hans smerte, men samtidig så er det ikke mulig å sammenligne. "Auu!" Av ren refleks tar han hånden min i sin. "Unnskyld." Jeg ser forsiktig opp på de havblå øynene hans. "Ikke si unkyld." Stemmen hans er myk. Forsiktig. "De er jg som burde si unkuld." "Nei William. Jeg har sagt det 1000 ganger. Jeg tilgir deg så lenge du aldri kjører beruset ig...." "Hysj." Han legger en finger forsiktig over munnen min. Helt i transe reiser jeg meg og setter meg opp ved siden av ham. "Unkuld." Han lener seg nærmere. Og nærmere. Og nærmere. Jeg kjenner hvordan brystkassen hans hever seg. Pustene våre jobber synkronisert. Men vi mister aldri øyekontakt. Pannene våre møtes og like etter berører leppene våre. Ett rush av adrenalin går gjennom kroppen min. Og en følelse av glede og trygghet dukker opp. En følelse jeg aldri håper forsvinner.  Han kysser meg fjærlett. Forsiktig. Som om jeg er en knuselig porselens dukke. Men alt for fort trekker han seg unna. Jeg får ikke frem ett ord. Bare ett gigantisk smil. "Igjen." Jeg må avslutte setningen jeg ble avbrutt i. "Dettee er deet enste jeg ikje ska be om unkuldning for." 

Jeg reiser meg opp. Gir han paraceten og går mot døroppningen. "God nat Aria." "God natt William." Så går jeg. 

Jeg vet at han ikke kommer til å huske noe av dette i morgen. Som på en måte er trist, men samtidig hadde vennskapet vårt vert ødelagt om han husket hva som skjedde.

Jeg låser meg inn inngangsdøren og setter skoene mine på plass. Så fisker jeg frem telefonen fra baklommen. Jeg har fått en melding fra Cora.

"Hei kjære! Jeg jobber sent. Det står mat i kjøleskapet. Klem."

Mat er det siste jeg tenker på nå. Jeg er overhode ikke sulten så jeg bare spaserer forbi kjøkkenet. Jeg små jogger opp trappen og tar i dørhåndtaket. Litt for ivrig etter å se William kanskje. Men akkurat i det jeg skal til å åpne døra legger jeg merke til en skikkelse som beveger seg gjennom dørsprekken på Ethan sitt rom. Jeg visste ikke at han var hjemme. Men det er nå eller aldri. Så jeg trekker pusten og går bort mot døren. Jeg nøler litt, men banker forsiktig på før jeg åpner den halvt. Synet som møter meg er enda mer nydelig enn det jeg så bare for noen minutter siden. Hva er det med meg og å se attraktive menn uten t skjorter i dag?  Den pusten jeg trakk kunne jeg spart meg for, for den blir slått ut av meg like fort igjen. 

"Hallo?" Stemmen min er forsiktig. "Hei." Stemmen hans er kald, men samtidig så varm. "Hei." Vi ser på hverandre. Jeg prøver å fokusere på de hypnotiserende brune øyene hans i stedet for den legendariske kroppen. "Jeg gjorde ikke noe galt." Han prøver seg forsiktig. Dette er ikke den retningen jeg hadde trodd denne samtalen skulle gå. "Jo du gjorde noe galt. Du skulle ikke slått han. Men jeg skulle ikke slått deg." "Jeg vet." "Jeg vet."   Jeg prøver meg på ett lite smil, men ansiktet hans beveger seg ikke. "Er vi ok?"  "Ja." Jeg ser at han nøler med noe. Det virker som om han diskuterer med seg selv. Og jeg tror han vant. For før jeg får sukk for meg kommer han mot meg og kysser meg. Lidenskapelig og intenst. Han presser meg opp mot dørkarmen, og jeg gjengjelder det jeg klarer. Hånden hans er bak hodet mitt og på hoften min. Jeg drar hånden gjennom det rufsete nøttebrune håret hans. Det er silkemykt og vått. Jeg føler at jeg svever i det han trekker seg bort fra meg. Kroppen min lengter etter mer. Hvordan kan den lengte etter noe sånt med en person jeg hater? Eller? Hater jeg han? Ja jeg er veldig sikker på at jeg fortsatt gjør det. Kanskje litt mindre hat og mer forakt? 

Jeg står i dørkarmen og skal til å lukke døren når Ethan sier "Ikke forvent deg noe. Dette var siste gang." "Det gjør jeg ikke heller." Han beveger litt på munnvikenes av den kjappe kommentaren men det kan ikke kallest ett fullverdig smil.  "God natt Aria." "God natt Ethan."

Jeg legger meg med flere spørsmål enn svar.