Living with a Love

Honning og kirsebær blomster

Den milde brisen blåser lett og varm i det jeg går ut av flyplassen. Familien sa at jeg skulle vente her når jeg kom ut av flyet. Jeg kan fortsatt ikke forstå hva jeg har begitt meg ut på. Drømmen jeg har båret siden jeg var en liten jente skal endelig bli virkelig. Den gang var det bare en av 100 tanker jeg hadde i hodet, og tanken var mer eller mindre harmløs. Men nå, nå står jeg her faktisk. Og den ene tanken har bare vokst seg større og større, og nå har den tatt over de alle de 99tankene jeg hadde i tillegg. Jeg vet ikke om jeg må kaste opp eller le. Den dagen jeg har ventet på så lenge som jeg kan huske, er her endelig, men det slo meg aldri. Ikke en eneste gang at den tanken som virket så fredfull og bra, skulle bli så fryktinngytende når den endelig skulle bli opplevd.

Å si farvel til foreldrene mine er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Jeg ville ikke reise fra dem, og de ville i vertfall ikke gi slipp meg, men det er nå ikke slik at jeg aldri kommer til å se dem igjen. Det var en liten trøst. Men det som overasket meg mest var at det var pappa som gråt når jeg gikk om bord i flyet og ikke mamma. Mamma er den sterkeste og mest fantastiske damen jeg noen gang har møtt. Kanskje det er noe jeg sier fordi jeg har hjemlengsel og hun er moren min, eller så er det fordi hun faktisk er en helt rå dame. Så enkelt er det. Selv om hun ikke gråt så vet jeg at hun var helt knust innvendig. Hennes eneste barn skulle flytte til ett annet kontinent, men hun måtte være sterk for min og pappa sin del. Slik som når jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen på Gardemoen, så satte hun både himmel og jord i bevegelse. Det skulle ikke komme på tale at hun og pappa ikke fikk følge meg helt til gaten min. Så etter masse krangling og banning fikk de endelig slippe gjennom, så de sluttet å oppholde en hel kø full av sinte passasjerer bak seg.

Jeg sitter på en benk ved siden av inngangen. Jeg er helt i min egen verden og drømmer om hjemme. Hva gjør vennene mine nå? Eller mamma og pappa? Er de lei seg? Skulle ønske at jeg var der, jeg kunne trøstet dem eller gitt dem en klem. Jeg er så langt inne i mine egne drømmer at jeg ikke får med meg noen av det som skjer rundt meg. Helt til jeg plutselig hører en mørk damestemme som roper Aria. Jeg våkner brått ut av drømmen, og ser meg forvirret rundt om kring. Jeg var nesten helt sikker på at noen ropte Aria. Der! Der kom det igjen. Jeg snur meg rundt og ser bak meg, og først nå ser jeg en tynn, lav blondine som roper på meg. Hun virker veldig kjent, men det går noen minutter før jeg kjenner henne igjen.

Det er Kora! Kora er mammaen i familien jeg skal bo hos.

Før jeg gikk om bord i flyet så pappa hvor bekymret jeg var, så han dro meg litt til side og gav meg informasjon som jeg helt ærlig syns jeg burde fått for mange uker siden. Det hadde spart meg for mye bekymring og våkne netter det, men jaja gjort er gjort. Men uansett skolen jeg begynner på her nede er en norsk skole for rike, amerikanske barn. Det var en av grunnene til at jeg søkte der, for med 2 i engelsk så tror jeg ikke jeg hadde komt meg så fryktelig langt. Men selv om jeg slipper å snakke engelsk på skolen, stålsatte jeg meg for at jeg måtte snakke engelsk hjemme. Men pappa sa at de er opprinnelig er Norge så de snakker norsk, men de blander litt på norsk og engelsken sin. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor han visste det og ikke jeg, men jeg følte ikke det var ett passende tidspunkt å stille så mange spørsmål på. Så jeg lot det ligge.

"Aria? Er Aria Shaw her?" seier damestemmen på en litt gebrokkens norsk. Jeg røyser meg og sprinter bort til henne samtidig som jeg nærmest skriker "Her er jeg. Her er jeg" av full hals. Jeg må ha sett ut som en fullstendig galning der jeg sto andpusten og svett framfor henne. "Hei!" stemmen hennes er veldig mørk og entusiastisk, men samtidig er det en rolig trygghet over den. "Jeg er Kora, så hyggelig å få møte deg ansikt til ansikt" Hun strekker ut hånden sin. "Hei ! Jeg er Aria" seier jeg litt utslått mens jeg griper etter pusten, samtidig som jeg tar i den veldig stelte, utstrakte hånden framfor meg. Men plutselig drar hun meg mot seg og gir meg en god klem. Hun lukter søtt som frukt og honning blandet sammen med kirsebær blomster. Det får meg til å tenke på mamma, hun elsker lukten av kirsebær blomster. "Kom, de andre gleder seg sånn til å møte deg" Den mørke stemma overasker meg fortsatt. Hun hjelper meg med de to rosa koffertene mine, og jeg går noen meter bak henne. Mens jeg går bak den lille spinkle dama med platina blondt hår, klarer jeg ikke la være å tenke på om jeg faktisk kommer til å drives her. Men jeg kaster fort fra meg den tanken, og finner ut at det er bare en måte å finne det ut på.

Nå skal jeg få skrive min egen historie.