Living with a Love

Hele skolens helt

Blinkende lys, brølende publikum og flyvende fotballer er det som møter meg når vi kommer fram. Klokken er åtte og jeg, Zoe og Alex er klare for litt fotball. Personlig har jeg aldri likt fotball. Jeg hater det egentlig. Men før vi dro kom Alex med ett godt poeng «du har aldri dratt på en AMERIKANSK fotball kamp før da.» og jeg må innrømme at hun har ett godt poeng. Men jeg er fortsatt skeptisk til at dette kan bli noe jeg har lyst til å gjøre frivillig.

Uansett så føler jeg meg ganske bra i dag. Jeg har på meg favoritt jeansen min, en lyseblå ullgenser og en rosa jakke. I tillegg til favoritt skoene mine. Vi møttes hjemme hos Zoe for å gjøre oss klare, og hun hadde satt fram skåler med sjokolade og annen snacks så vi gjorde det om til en liten girl party. Jeg har ikke ledd så fælt på lenge. Men samtidig fikk det meg til å savne Aurora og Angeles ekstra mye. Jeg har allerede vært borte i litt over fire uker og jeg har kun snakket med dem 3 ganger. Det er veldig uvant for meg. Før snakket vi hver eneste dag, men de har sine liv og jeg har min nye tilværelse.

~//~
«Highwood leder med 3 poeng over bortelaget Ryansdale.» En mann brøler over høyttaleren hver gang ett av lagene scorer mål og jeg følger ivrig med fra tribunen. Jeg kan ikke reglene men prøver mitt beste og jeg tror jeg har begynt å skjønne dem etter hvert. «Nå er det bare 10 sekunder igjen på klokken.» Før jeg vet ordet av det reiser hele tribunen seg opp og begynner å klappe. «Ti...ni....åtte» Folkemengden brøler av entusiasme. «Seks.... fem» jeg skjønner at dette er en av de mest spennende kampene de har hatt på lenge. Stillingen er likt og det er bare tre sekunder igjen av kampen. Highwood har ballen og de springer. Springer som om de sto i brann. Det er ikke lett å kjenne igjen hvem som er hvem under de tykke hjelmene men de brune øynene er ikke til å ta feil av. «Kom igjen Ethan!! Brøler jeg av full hals men er ikke i nærheten av å overdøve folkemengden rundt meg. Han springer fortere og menneskene roper høyere. «To.... En» Ethan hiver seg over målstreken og scorer! En storm av roping og klapping fyller tribunen og mennesker hopper over gjerdet og strømmer ned trappene og ned på fotballbanen. Der er Ethan plukket opp og bæres på skuldrene til lagkameraten, han er hele skolens helt for øyeblikket. Den brølende stemmen på høyttaleren dukker opp igjen og annonserer « Highwood er fortsatt regjerende mester! Gratulerer!» Stemmen er mørkere og mer entusiastisk enn noen gang før. «Han er helt sikkert enn Highwood fan» roper Alex til meg over folkemengden og jeg kan ikke la være å smile.
~//~
De blinkende lysene og det brølende publikummet forsvinner litt etter litt og snart er det bare noen få sovende elever igjen på tribunen og på fotballbanen. Jeg står i tunnelen under tribunene og venter. Zoe og Alex har gått hjem allerede og jeg skal sitte på med Ethan. Etter to minutter med venting slår døren opp og ut kommer en svett Ethan med en enda svettere William rett bak. Ethan ser på meg med de brune øynene sine og kinnene breier seg ut i det bredeste smilet jeg noen gang har sett. Han slenger baggen sin i bakken og tar sats rett mot meg. Ett lite øyeblikk tror jeg at han skal takle meg men det gjør han ikke. Han løfter meg. Han løfter meg opp fra bakken og snurrer meg rundt. «Sett meg ned! Sett meg ned!» skriker jeg. Men innvending ber jeg en stille bønn om at han aldri skal sette meg ned. Aldri gi slipp, men drømmen går dessverre ikke i oppfyllelse og etter mine befalinger setter han meg ned.  Jeg klarer ikke å skjule skuffelsen helt. Men hva skal jeg egentlig være skuffet over? Jeg har ikke og vil aldri få følelser for Ethan. «Så du det?!» han er så glad at jeg tror han letter snart. «Ja. Du er hele skolens helt du nå.» jeg gir ham ett tulleklaps på skulderen og smiler lurt til ham. «Ja det kan kanskje se sånn ut nå, men alt er glemt på mandag.» øynene hans blir triste, som på en trist valp og jeg kjenner ett stikk av dårlig samvittighet. «Du tror vel ikke på det? Du gjorde nettopp Highwood til regjerende mester!»   Han ser opp og gløden i øynene kommer tilbake sakte men sikkert. «Tror du virkelig det?» sier han med skjør stemme. «Det vet jeg.» Will skyter inn i samtalen vår som en rakett og kinnene til Ethan breier seg ut i ett gigantisk smil igjen. «Takk som sier det.» og dermed er alt tilbake til normalt. Jeg lurer på hvorfor Ethan var så følsom i dag...

~//~
Ikke det beste kapitelet, men jeg håper dere liker det. >3