Living with a Love

Netflix & CHILLipotetgull

Pulsen min er over 100 og blodet pumper som aldri før. Hva skjedde egentlig nå? Ethan, som virket så snill dagen jeg dukket opp. Han som banker på og spør meg hvordan jeg har det, han er borte. En stikkende følelse treffer meg i brystet som en dolk. Jaja, jeg kan ikke fokusere på det nå. Jeg har ett liv å leve.
~//~
Logan slenger bøkene sine på pulten ved siden av meg, og Mason gjør akkurat det samme bak meg. Det føltest nesten ut som å ha to livvakter. Ikke at jeg vet hvordan det føles ut da. «Good morning sunshine.» synger Mason fra raden bak meg. «Å tro meg. Du vil ikke kalle meg en sunshine om morgene. Jeg er heller en tordensky.» Mason trekker på smilebåndet og avslører ett blendende hvitt smil. Hva er det med amerikanere og hvite smil? «Det er ett must i amerika. Uten er du ikke populær.» Jeg snur hodet mitt forvirret mot Logan som sitter ved siden av meg. Jeg sitter der som ett stort spørsmåls tegn, og jeg må ha sittet sånn en stund for etterhvert hever begge ett øyenbryn. Det virker som om en lysbryter slår seg på i hodet mitt og jeg får en sånn åpenbaring som det står om i bibelen. Eller, det føltes sånn i hvertfall. «Sa jeg virkelig det høyt?» jeg føler temperaturen min stige og jeg bare vet at jeg er sprut rød i ansiktet. Jeg har en lett tendens til å bli det. Det virker som Mason har lagt merke til det også for han åpner munnen sin, klar til å seie noe. Men jeg holder enn finger forran munnen hans og sier «Ja jeg vet.» Først ser han litt fornærmet på meg. Å nei! Hva om det ikke var det han skulle si. Jeg er så dum! Jeg ser bort på ansiktet til Logan, og han veksler mellom å se på meg og Mason med ett bredt smil. Bredere enn bredt. Øynene mine flakker bort på Mason og jeg ser at munnen hans også er bredere enn noe som i det hele tatt burde kunne gå an. Men snart klarer ikke jeg å holde smilet tilbake lenger heller, og da er det gjort. 2 kritthvite munner og en medium hvit munn lyser opp klasserommet med brede smil og gjennomtrengende latter. Takk Gud. Som om dette hjelper på den nye ansiktsfargen min, tenker jeg sarkastisk i det døra blir smelt opp. «Good morning class. Ready for some english?.» Inn kommer en høy mann med grått hår og gråe skjeggstubber. Han går i en lyse blå skjorte med en v-halset genser, som faktisk er noe av de bedre stilene jeg har sett fra lærerne på denne skolen. «Yes, mr Clark.» Hele klassen svarer på spørsmålet hans nesten skummelt samtidig. Jeg ser at han nikker smilende og gir high five til noen elever. Jesus Christ. Kan ikke de som er 50, oppføre seg som om de er 50? «Find your notes pleas. We are going to start working on a big task so go in groups three and three.» sier han på plettfri britisk. Logan, Mason og jeg snur oss automatisk mot hverandre og sier «ser ut som om vi er på gruppe da.»  Vi har i oppgave å planlegge enn tur til London med alle utgifter som skal føres opp, og i løpet av høsten skal vi levere inn en stil på 5000 ord. «Wow, vi er virkelig ikke på ungdomsskolen.» sier jeg sjokkert ned i oppgave arket mitt, og jeg kjenner svetten som bygger seg opp på pannen min. «Nei det skal være sikkert.» «Jaja det er bare å sette i gang.» Mason setter seg fram til oss slik at det blir enklere å samarbeide og så er jobben i gang.
~//~
Minuttene går og godt over halvvegs i timen smeller døren opp igjen, og inn kommer ingen ringere enn Ethan og gjengen hans. Blant annet William. «De to er bestekompiser. Du kan ikke skille dem ved døden en gang.» Mason hvisker meg i øret. Han må ha oppdaget at jeg stirret på dem, men det var ikke det jeg tenkte på. Jeg tenkte på hvor annerledes William ser ut der han går enn det han gjør gjennom vinduet på rommet sitt. Læreren ignorerer dem fullstendig, og sier bare «please take a seat.» som om det er en helt normal ting å komme sluntrende 50 minutt etter at timen startet. Men jeg regner med at han er vandt med det. De gyllenbrune øynene til Ethan skanner rommet fra bakerst i klasserommet og de låser seg på meg. Jeg stirrer tilbake. Øynene hans er tomme. Som om sjelen hans ikke er der lenger. De er ikke brune nå, de er svarte.
~//~
Klokken ringer endelig og jeg røsker med meg sakene mine og er først ute av klasserommet. Jeg setter kursen mot skapet mitt og er klar til å legge meg i sengen med en pose potetgull, ett glass Pepsi Max og Netflix. Snart Aria, tenker jeg. Snart er du trygt hjemme. Jeg slenger bøkene inn i skapet mitt og hører hvordan de raser der inne. Stakkars meg som må åpne det i morgen. Døren ligger i enden av gangen, jeg setter ørepluggene i og fokuserer på de digre eikedørene. Uten å merke det har Zoe og Alex sneket seg opp på hver sin side av meg. Jeg tar ut den ene ørepluggen «he..» men blir avbrutt av en hysjende Alex som sier. Du blir med oss på shopping i dag! De drar meg ut på gårdsplassen og ut på parkeringsplassen der den hvite audien til Zoe står. «Vent!» Jeg bråbremser på hælen og står bom stille. Alex og Zoe ser på meg med store, spørrende øyne. «Har ikke jeg noe jeg skulle sagt om dette?» De ser på hverandre ett kort øyeblikk før ordet «Nei!» treffer ørene mine. Så tar de i hver sin arm igjen og går mot bilen. Nå er det ikke vits i å kjempe i mot. Netflix og chilli potetgullet må bare vente.

********
Sorry for sein oppdatering men dette er ett ekstra langt kapittel som unnskylding>3