Living with a Love

Ikke kall meg darling!

«Hva i helvete William?!» Jeg freser inn på rommet mitt og slenger ryggsekken så hardt i gulvet at vannflasken min knuser. «Hvorfor i alle dager gjorde du det?!» Å si at jeg er rasende er ikke forrordet en gang, jeg er forbannet. «Hva mener du,  darling?» Stemmen hans er fløyelsmyk som en kattunge og hadde jeg ikke vært så sint hadde han nok klart å snakke seg unna det, men ikke denne gangen! « Du vet inderlig godt hva jeg mener! Og ikke kall meg darling.» Stemmen min sprekker på slutten og jeg er irritert over å ikke høre så sint ut som jeg faktisk er. Det føles ut som om blodet mitt koker innvendig og jeg har mest lyst til å bare skrike. «Å du mener det! Ja, det var ikke noen stor greie.» «Ikke noen stor greie? Hele skolen snakker om meg! Du vet at jeg hater å være midtpunktet.» «Ja jeg vet.» Stemmen hans er likegyldig som om det var meningen å gjøre meg sint. Hvorfor gjør han noe sånt mot meg? «Vel, jeg trodde vi var venner.» Stemmen min brister og jeg må snu meg bort for å holde tårene tilbake. Jeg kjenner hvordan de presser på i øyekroken. En varm hånd legger seg på skulderen min og ett støt går gjennom kroppen. «Jeg mente det ikke sånn.» William har klatret gjennom vinduet og står midt på gulvet. Midt på det dyre gulvteppet. Han fører den ledige hånden opp bak nakken min og snur meg forsiktig rundt slik at jeg ser rett på han. Ansiktet mitt er ikke mer enn 10 cm fra hans, og lukten av mint og jordbær dukker opp i hodet mitt igjen. «Unnskyld. Jeg burde ikke gjort hva jeg gjorde, jeg ville bare ha det litt gøy.» Han forsøker seg på ett halvhjertet smil men jeg avviser ham fullstendig. I en bevegelse river jeg meg løs fra grepet hans og ser han dypt inn i øynene før jeg sier. «Du hadde det gøy på MIN bekostning. Venner gjør ikke sånt.» «Aria, jeg er så lei for det.» Han tar ett steg nærmere og bøyer hodet mot meg. «Kan du verså snill å tilgi meg?» Hvem ved sine fulle fem kan vel motstå en så sukkersøt stemme? «Lover du å ALDRI ha det gøy på hverken min eller andres bekostning igjen?» stemmen min er streng men rettferdig. Som om jeg snakker med en 3 åring. «Jeg kan ikke love med noen andre, men jeg kan love med deg.» Jeg tror det er det beste jeg kan forvente å få til svar. «Greit, jeg tilgir deg. Men aldri gjør det igjen!» Han lener leppene sine inntil øret mitt og hvisker «tusen takk.» før han trekker seg tilbake og ut vinduet. Jeg blir stående midt på gulvet. Fullstendig skrekkslagen og overrasket. Hva skjedde egentlig nå?
~//~
«Good morning sunshine!» Cora kvittert inn på rommet med den usedvanlig mørke stemmen sin. Hun spinner rundt i rommet som en virvelvind og åpner alt av gardiner. Rommet blir fylt opp av solstråler som får rommet til å se mye mer behagelig ut. Jeg setter meg opp i sengen. Håret til alle kanter og kun iført en enkel t skjorte. «Hva er klokken?» «Men kjære deg!» Cora ser skrekkslagen på meg. «Unnskyld meg men du ser grusom ut.» Den dårlige norsk uttalen får ikke ordene til å høres så mye bedre ut akkurat. «Jo takk. Jeg vet.» jeg er overhode ikke en morgen person og jeg hater når mennesker vekker meg. Spesielt i helgene. Men det er vel sikkert slik de gjør det her. «Men skal ikke du ut snart?» Cora rydder litt i skuffene mine og tørker støv av hyller. «Hæ? Nå skjønner jeg ingenting.» «Skal ikke du ut med vennene dine i dag?» hun ser på meg med ett blikk som sier: hun må ha blitt fullstendig gal over natten. «Oii ja! Det stemmer.» Hvordan kunne jeg glemme det? Jeg skal på min første fotballkamp med vennene mine i dag.