Living with a Love

Eller?...

~2 uker i USA~
«I dag er den store dagen,» tenker jeg i det mobilen min begynner å brøle på nattbordet. Jeg har ikkje sovet noe i natt, jeg har vært for spent. For nervøs. For redd. Hva om jeg ikke får meg venner der! Hva om jeg blir enn sånn einstøing som alle er redde for å snakke med. «Nei, det kommer ikke til å skje» «Det kan ikke skje.» beroliger jeg meg selv. På de to ukene jeg har bodd i USA  har jeg kun blitt kjent med nabogutten, William. William og jeg har vindu ovenfor hverandre. Jeg skal ikke lyve, han er litt kjekk. Han har kort blondt hår, havblå øyne og ett blendende hvitt smil. Han hadde vært en perfekt kjæreste. En sånn kjæreste som du kun ser i blader og magasiner. Men eg er ikke forelsket eller noe sånn, jeg liker ham bare som en venn.
~//~
2 timer senere går jeg ut av den svarte teslaen og står forran ett stort slott av en bygning. Vakttårn i hver ende av bygget, med det amerikanske flagget  heist til topps, store eikeporter stenger for gårdsplassen og en lime grønn hage dekker området rundt og inne i gårdsplassen. De store eikeportene åpner seg og en ny verden står for føttene mine. Jeg er klar til å gripe livet. Til å gripe ett nytt eventyr. Øynene mine glir over den gigantiske limegrønne gårdsplassen. Den oversvømmer av mennesker i fra alle nasjonaliteter, kulturer og språk. Både jenter og gutter står spredd utover hele plassen og jeg merker at jeg har krympet meg i ryggen. Med ett blir jeg nervøs for at folk har sett at jeg ser usikker ut så jeg retter meg opp i ryggen og med lange, bestemte steg begynner jeg å gå. Øynene mine ser ikke på noe annet enn dørene inn til hovedbygget, og jeg er fast bestemt på å klare dette nye kapittelet av livet mitt.
~//~
Endelig finner jeg fram til klasserommet mitt, og jeg dumper ned på pulten akkurat i det døren smeller opp. Inn kommer en litt eldre dame, kanskje i 50 årene. Hun har sølvgrått hår som er satt opp i en stram knute bak i nakken. Og en lang, lyseblå stripe som følger skillet i håret hennes. Den korte kjolen er litt for kort til at det er passende for en lærer, men hva vet vel jeg. Det er kun min personlige mening. Det er sikkert helt andre regler på denne siden av havet en det jeg er vant til hjemme i Norge. Og i tillegg går hun i de høyeste platåskoene jeg noen gang har sett. Og jeg har sett maaange par sko. Jeg elsker sko. Jeg lever for sko! Disse gjør hun sikkert 30cm høyere enn det hun er og ser dritfine ut. *Smelt «Heisann alle sammen!» sier hun med kvitrende lys stemme. «Er dere klare for ett nytt skoleår?» «Ja miss snowood.» sier resten av klassen. Jeg har sett mer entusiasme fra en haug med steiner enn det du ser i det klasserommet her. «Ta fram fransk bøkene deres og så er vi klare til å ta fatt på ett nytt skoleår.» Jeg ser meg rundt i klassen. På barbiedukkene som legger på sitt femte lag med mascara, på det som ser ut som de skoleflinke elevene og på sportgjengen som går med fotball
hjelmer inne. Lurer på hvem som tvinger dem til det, tenker jeg i det øynene mine legger seg på en engel av ett menneske. Ethan. Jeg har fortsatt ikke vent meg til den slående skjønnheten hans, men eg bestemte meg den dagen jeg kom hit att jeg ikke kommer til å få romantiske følelser for ham, og det har jeg tenkt å holde. Det er bare ikke passende, men tenk hvor romantisk det hadde vært om vi ble sammen på grunn av en slik tilfeldighet. «Nei! Ikke tenk sånn. Ikke tenk på han på den måten Aria. Skjerp deg. Du er bedre enn dette! Du og ethan har ingen fremtid sammen.»
Jeg slutter sikkert å tenke sånn etter hvert, eller?
****

Håper dere liker historien så langt! Jeg skal bli flinkere til å poste kapitler. Bildet viser forresten hvordan jeg forestiller meg hvordan Ethan ser ut. Bare forestill dere han litt mer smilende;)