Living with a Love

En blodig neve

"Aria?! ARIA!" To sterke hender holder rundt skuldrene mine og rister i meg. Jeg blir løftet opp av asfalten, og lagt ned på noe varmt. Kanskje i en stol? "Aria! Åpne øynene." En varm stemme snakker meg mykt inn i øret. Jeg åpner øynene forsiktig, og alt jeg får stotre frem er "Det føles ut som om jeg har blitt truffet av en buss." Sukk av lettelser går gjennom folkemengden som har samlet seg rundt meg, og jeg blir omfavnet i en stor gruppeklem. "Vi er så glad for at du lever!" Zoe stryker meg over håret, og plukker ut litt stein som har samlet seg i det. "Ja. Vi trodde vi hadde mistet deg." Alex sine øyner er helt røde, hun er tydelig opprørt. Men hvem ville ikke vært det. Det hadde jeg også vært hvis jeg viste hva som har skjedd. Hodet mitt pulserer og en sviende hodeverk føles ut som kan drepe meg. Samtidig som jeg er veldig sikker på at jeg har fått noen kutt i ansiktet, men det kunne gått mye verre. Tatt alt i betraktning. "Hva var det egentlig som skjedde?" Jeg er fryktelig ør, og kunne egentlig bare tenke meg å ta kvelden.

"Husker du det ikke?" Både Zoe og Alex gir meg bekymrede blikk, men jeg bare rister på hodet. Selv om det bare gjør den sviende følelsen enda verre. Alex er den første som tar ordet "Så mye som jeg hater å innrømme det, så var det Ethan som reddet livet ditt." "Hadde han ikke stått der han sto, da hadde ikke..." Hun klarer ikke å fullføre setningen, men alle vet hva som kunne ha skjedd. "Hva?! Det må være noe feil her." Jeg nekter å tro på at Ethan er prinsen i skinnende rustning. " Hadde han ikke hoppet ut i veien hadde ikk..." Zoe blir avbrutt av brøl som går over parkeringsplassen. Den store folkemengden bytter fokus og nå ser alle mot to skikkelser på andre siden av parkeringsplassen.

Den ene skikkelsen drar den andre ut av bilen, mens den ligger forsvarsløs på bakken og blir slått av noe som ser ut som en knyttneve. En trenger ikke å ha 130 i IQ for å skjønne hvem den største skikkelsen er, og jeg kan ikke bare la han ligge på bakken og bli slått fordervet. Før jeg vet ordet av det har jeg reist meg opp fra bilsetet, og springer/halter av gårde. Jeg må redde hvem det nå er, før Ethan dreper ham. "Aria vent!" Stemmer roper etter meg, men jeg er allerede halvvegs over parkeringsplassen. "Nei! Han kommer til å drepe ham!" Jeg kjenner sinnet som koker inni meg. At han våger! Det var ikke nok at jeg må bo med han. Neida! Han må faen meg drepe noen også! Jo nærmere jeg kommer de to skikkelsene, begynner jeg å se de trekkene som jeg kjenner igjen. Som jeg ikke kjenner godt nok, men er så vakre at de blekner i forhold til engler. Jeg ser ett par havblå øyne og ett kritthvitt smil.

Jeg setter opp farten. Det burde være fysisk umulig at jeg burde kunne springe nå. Men adrenalinet bobler inni meg, og sinnet får nesten blodet til å koke. Så her halter jeg av gårde, med stein i håret og blod rennende ned pannen. Stemmene roper bak meg, men jeg ignorere dem. NÅ har han gått for langt.

Endelig kommer jeg meg bort til bilen. Hånden til Ethan er dekt av blod, og en forslått William ligger blodig på bakken. "William!" Jeg setter meg ned på knærne og holder ansiktet hans i hendene mine. "Jeg er så lei for det." Han mumler noe uforståelig på bakken. "UHh spar meg." Ethan står bak meg, og tørker bort blodet på genseren sin. Jeg er rasende! Slik som like før jeg ble påkjørt av en eller annen helvetes idiot. "At du våger!" Jeg står midt opp i ansiktet hans og kan føle at brystkassen hans hever seg. "At jeg våger?! Du mener vel at HAN våger!" Han kaster ett ufyselig blikk ned på William. "Å skjerp deg. Det er ikke han som nesten dreper folk hver gang han blir litt frustrert!" Jeg spytter ordene i ansiktet hans. "Hva er det du snakker om?! "

*Smak

Jeg slår til han med flat hånd, mitt på kinnet. Det går ett gisp gjennom den store folkemengden, og Ethan stirrer sjokkert på meg. Han stotrer og finner ikke ord, men han blir fort knipset ut av det, og er straks tilbake til sitt vanelige utålelige jeg. Men jeg kan ikke vente. Jeg må handle nå, mens adrenalinet fortsatt er der. "Jeg vil aldri se deg igjen!" Jeg sier det så kaldt og overbevisende som jeg kan, jeg har aldri ment noe mer sikkert i hele mitt liv. Han tar hånden sin rundt handlete mitt, og jeg trekker pusten mens jeg venter på det. Er det ett slag? Ett spark? Begge deler? Men det skjer ingenting. Han sier bare rolig "Greit, viss det er det du vil." Han slipper handlete mitt, setter seg i bilen sin og kjører bort. Men rett før han lukker døren hører jeg at han sier "Ha ett jævelig liv, Aria." Og helt ærlig så stikker det litt i hjertet å høre di ordene fra ham.

Mennesker har samlet seg rundt William og tar hånd om han , og Zoe og Alex kommer springende i en rasende fart. Jeg smiler til dem, forventer at de kommer til å si at de er stolt av meg. At noen burde gjort det mot ham for lenge siden. Men ordene som kommer ut av munnene deres er noe helt annet enn jeg noen gang kunne forestilt meg, i min villeste fantasi. De steinharde ansiktene deres holder rundt skulderen min og sier " Aria, det var William som kjørte bilen. Beruset. Ethan dyttet deg ut av veien. Han reddet livet ditt."

«H..hva?» Jeg får ikke stotret frem noe stort mer en enn det. «Jeg må gjøre det godt igjen! Jeg slo til han for Gud skyld.» Hva har jeg gjort? Jeg setter meg ned på bakken mens jeg holdet hendene for ansiktet. Jeg er da betre enn dette. Ja, han fortjener det til vanlig, men idag hadde han faktisk ikke gjort noe galt. Det er så typisk at den ene dagen jeg bestemmer meg for å slå til noen, så slår jeg til feil person! «Det går bra Aria.» Alex gir meg en velstelt hånd og hjelper meg opp, alle ringene hun har på fingrene kjennes iskalde ut mot huden. Forfriskende på en måte. «Bare gi det tid. Alt blir bra tilslutt. Alltid.»