Living with a Love

Hyttetur del 3

Hjertet mitt banker raskere. Nå er han her. Rett forran meg. "Hei." Jeg prøver å virke kald, men de er noe ved ham som får det kaldeste hjerte til å smelte som en is på en varm sommerdag. Han ser ned. Rødmer han? Han rødmer.

"Jeg så deg ikke ved middagen. Jeg tenkte du hadde dratt hjem." Ordene detter ut av meg, og jeg angrer i det jeg har sagt det. "Å." Han tenker seg om. " Nei. Jeg var i bakken." Han kaster ett blikk på ski utstyr som står plassert i vinduet.  Fulle av snø. Det burde jeg tenkt.  En pinlig stillhet legger seg over oss. Det er så mye som burde bli sagt samtidig som alt har blitt sagt allerede.

Jeg er den første til å bryte stillheten. "Jeg hadde tenkt til å legge meg egentlig." Jeg blir litt flau siden klokken ikke er mer enn 10. "Å."

"Greit." Jeg går bort til min side av sengen. Irriter på meg selv for å la ham få meg til å føle meg sånn. Flau,dum,ydmyket og irritert. Hvorfor kan han ikke bare holde seg unna? "Aria?" "Hva?" Jeg slår hodeputen min litt for hardt. Litt for tydelig. "Jo...eh...jeg ville bare si" "Si hva da?" Nå er jeg genuin interissert. Hva vil han si til meg? "Unnskyld." "Hæ?" "Ikke tving meg til å si det flere ganger, jeg bruker ikke å gjøre dette." Han ser ned igjen. "Takk." mumler jeg litt lamslått. Ethan Sanchez, skolens badboy, sa nettopp unnskyld til meg. "Jeg mente det ikke....at jeg vil at du skal flytte og sånn...." Det er noe oppriktig og forsvarsløst ved ham. "Det går bra. Virkelig." Han ser opp. "Takk. Jeg fortjener det ikke." "Nei."

Jeg går på bade først, Ethan går etterpå. Han lar meg snike meg under dynen før han kommer ut. Jeg hører hvordan vannet fra dusjen renner, og klarer ikke å la være å tenke på hvordan kroppen hans så ut den kvelden vi kysset. Samme kveld som jeg kysset William, og nesten ble påkjørt. Ethan har ikke tatt det opp igjen, men jeg har tenkt på det øyeblikket mer en jeg er villig til å innrømme.

Vannet skrur seg av og rommet blir stille. Jeg skynder meg å ta opp mobilen og virke interessert i alt annet enn ham, men det er ikke mulig når han kommer ut i bar overkropp. Gud. Jeg tror jeg sikler litt. Hvorfor skal gutter alltid få jenter til å oppføre seg dumt? "T skjorten min ligger her inne." Unnskylder han seg og jeg ser fort bort. Ja, jeg hater ham. Hater han virkelig sterkt, men når en gudelignende skapning står forran deg med nakne magemuskler er det en once in a life time, så den muligheten tar jeg.

Det banker hardt på døren. Klokken er snart 23, de fleste har nok lagt seg allerede. Jeg åpner. "William. Hei." Han måper. Hva måper han for? Nå går det opp for meg at jeg kun står i en stor t skjorte og undertøy. Ånei. Taleevnen hans kommer tilbake. "Kan jeg få snakke med deg litt? Her ute?" Han peker mot gangen. "Ja." Jeg røsker til meg ett teppe og går ut i gangen, men får akkurat med meg de sinte blikket William sender mot bestekompisen sin.

"Hva er det?" Stemmen min er full av falsk optimisthet. "Jeg ville bare sjekke at det går bra med deg. Etter i går og romfordelingen og alt..." Bekymrelsen hans er søt, men til og med jeg skjønner at det kun handler om Ethan. "Slapp helt av Will. Det går fint. Jeg klarer meg. " Skuldrene hans slapper av. "Jeg vet du gjør." Han smiler." Men lov meg at du kommer å banker på om det skjer noe som helst. Så kommer jeg å banker ham for deg." "Will.." Jeg ler av kommentaren hans, og plutselig, uten at jeg la merke til det har jeg en hånd på brystet hans. Han trekker pusten. Hjertet hans hamrer som trommer. "Du vet....jeg vil ikke bare være venner." Kinnene hans blir rosa og hjertet hans slår raskere. Ut av det blå går det opp for meg. Vi er ikke venner, vi er mer en det. Det er noe mellom oss som ikke kan fornektes lenger. "Ikke jeg heller." Han puster ut. "Jeg har ikke klart å slutte å tenke på i natt." Jeg smiler. "Men det var noe jeg ikke fikk gjort...." "Hva da?" Jeg vet svaret, hjertet mitt slår raskere. Han legger en hånd bak nakken min. Leppene hans er bare millimeteren fra mine, og jeg kan kjenne den nydelige lukten av ham. "Dette.." Og så kysser han meg, midt i gangen, på klassetur i oktober midt oppe på ett fjell med meg bare i undertøyet og en t skjorte. Ingenting kunne gjort dette øyeblikket mer magisk. Ingenting. Kysset hans er lett men så lidenskapelig. Leppene hans smaker av honning. Hvordan er det mulig å ville ha en person så mye. Kjenne hver rynke og hårstrå på kroppen hans? Vi smelter sammen.

Smilet mitt går sikkert rundt og hans er enda større. "God natt William." "God natt Aria." Jeg svever tilbake til rommet mitt. 

"Wow." Ethan står ved døren. "Spionerte du?!" "Jeg lurte bare på hva som tok så lang tid." Jeg er for trøtt og glad til å bli irritert. Ikke i kveld.  "Skal vi legge oss?" Jeg ser at han hadde forventet mer motstand, men jeg orker ikke. "Sikkert." Han sluntrer bak meg og jeg svever til sengen. Da jeg kommer på: Jeg må dele seng med ham.  Den etiske delen av meg kjenner på ubehaget. Ethan ser at jeg nøler og sier "Jeg skal oppføre meg." "Det er best for deg" glefser jeg. Han ler. Jeg legger meg i sengen, men oppå dynen. Det kom ikke som noen overaskelse at det var dobbeldyne her også. #Flashback. "Serriøst?" De gylne øynene hans gløder i mørket. "Du kan sove under dynen altså." Jeg stirrer på ham. "Ingen. Sjangser." "Viss jeg prøver meg på noe så skal du få slå til meg igjen."Greit." Jeg legger meg under dynen så langt borte jeg kan komme. Utsikten er fantastisk. Stjernene glitrer på himmelen og månen kaster skygge over alle snøkrystallene. Det er nydelig.

"Hvor er addison egentlig?" Jeg klarer ikke å dy meg. Jeg må spørre. Jeg hører at han trekker pusten.  "Jeg vet ikke. Bryr meg ikke." Jeg snur meg mot han, bort fra utsikten, men fortsatt lengst mulig unna ham. Det er noe annet ved ham. Noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men noe ved ham har forandret seg siden vi ble alene. Det er egentlig litt merkelig hele greien. At jeg kun bor noen meter borte fra ham nesten hver dag, og hver gang vi glir lenger og lenger fra hverandre er det alltid noe som presser oss sammen. Som skjebne. Bortsett fra at jeg ikke tror på skjebnen.

"Jeg trodde dere var sammen jeg." Blikket mitt er gjennomtrengende. "Ja...nei...jeg var egentlig bare sammen med henne for å gjøre deg sur, men det virker ikke som om du ble det uannsett. Hun ble sint når hun fant det ut." Jeg smiler. Kun fordi han ikke kan se at jeg gjør det. Han skulle bare visst. "Forståelig nok at hun ble sur for det da." Han fnyser. "Men..hvorfor gjorde du det for å få meg sur?" "Jeg vet ikke....jeg er liksom ikke en bra person, og vi hadde på en måte prøvd å være venner samtidig som vi ikke har prøvd. Og det gjorde vondt for meg å se deg hver dag...fordi.....ja. Så derfor var det lettere for meg å dytte deg bort. Sånn at det ikke skulle gjøre så vondt og at du skulle skjønne at jeg ikke er noen bra person. For det er jeg ikke."

"Ethan..." Jeg har ikke ord. "Bare glem det. Det er teit. Vi burde sove." Samvittigheten tar overhånd. Jeg må gjøre noe. Jeg aker meg nærmere helt til vi ligger skulder mot skulder. Han har ikke på seg noen t skjorte. Tankene mine vandrer, men bare ett lite øyeblikk. Han holder pusten igjen. "Du er ikke ett så dårlig menneske som du skal ha det til. Du gjør mye dumt, men du er ikke noe dårlig menneske." Stemmen hans er stille. "Ikke?" "Nei." Stillhet. Vi ligger bare å hører på hverandre puste.

Lyset fra månen treffer oss. Ansiktet til Ethan lyses opp av det glitrende lyset og øynene hans blir utenomjordiske. De er så vakre. Honninggule.

Han ser på leppene mine og biter seg i sine. Hjertet mitt jobber på spreng. Vi kan ikke. Han lener seg forrover. Hjertet hans jobber i takt med mitt. Den vakreste kjærlighets melodien i verden. Han lener seg nærmere. «Vi kan ikke.» Han ser forrvirret ut. «William..» navnet ruller av tungen hans. Han ville aldri gjort det mot kompisen sin. Uannsett hvor badboy han er. Jeg snur meg tilbake til utsikten. Den er overdådig, men noe har forandret seg siden iste. Uannsett hvor langt unna jeg kommer er det alltid noe ved ham som trekker meg tilbake. Han er en farlig blanding av kjærlighet og forrakt. Det er noe som ligger i luften mellom oss. Som alltid har vært der men som føltest 100 ganger sterkere nå. Men jeg kjenner kun på kjærlighet som en utvekslingbror kinda way. Ikke noe annet.
Rommet fylles av stillhet. Men hjertene våre spiller fortsatt melodien sin.

«På en skala fra 1-10 hvor bra var det?» Zoe spør først. De har hørt hva som skjedde med William i går. Noen jenter så oss gjennom døren. «11.» jeg klarer ikke å slutte å smile. William og jeg sender hverandre stjålne blikk gjennom hele dagen.Han er så vakker at det gjør vondt. På grunn av William har alle glemt å spørre om Ethan. Noe som er helt greit for meg. Enn så lenge i hvertfall.