Living with a Love

Den følelsen av trygghet

Jeg våkner brått. Ett blikk på klokka forteller at det er 45 minutter til jeg faktisk må stå opp. Det går noen sekunder før hjernen min får surret seg rundt alt som skjedde i natt. Den varme huden som stryker mot ryggen min er bevis nok for at William sover her, og jeg var sååå trøtt. Jeg reagerte ikke på at han kun sover i boxeren en gang! Vi er ikke noe mer en venner selvfølgelig, men akkurat det er å strekke vennegrensa litt langt. William trekker pusten dypt. Han sover nok fortsatt. Den sterke armen hans ligger over magen min som en beskyttelse, og av en merkelig grunn har jeg aldri følt meg tryggere. Den varme huden hans sender støt gjennom hele kroppen min, og jeg kjenner hvordan hjertet mitt slutter å slå ett lite øyeblikk. Vi har lagt oss i skje. Noe som egentlig ikke gjør meg noe som helst. Bare å nyte den kjekke gutten på soverommet mitt mens jeg kan.  Det prikker i meg. Jeg bare ligger å nyter lyden av hjerteslagene hans, og lyden av lungene hans som trekker inn oksygen. Hvem skulle trodd en lyd kunne høres så nydelig ut? 

Selv om jeg ikke kan se han, så er det noe som forteller meg at han er våken. Og som vanlig så har magefølelsen min rett.  En varm hånd stryker forsiktig på hårtuppene mine.  "God morgen." Stemmen hans er groggy og morgen aktig. Jeg ler litt. "God morgen." Vi beveger ikke en muskel. "Burde vi stå opp?" "Det er 45 min til alarmen ringer, så vi har god tid." Jeg kan høre at han smiler. "Det er bra." Og før jeg vet ordet av det så snur han meg rundt i de kraftige armene sine, slik at kroppen hans ligger over min. Jeg kjenner de sterke musklene hans mot brystet mitt. Hjertet mitt stopper å slå ett lite øyeblikk der ja. Han ser meg dypt inn i de smaragd grønne øynene mine. Jeg må bite meg selv i leppene, for å finne nok krefter til å stå i mot. "William, vi kan ikke." Hele kroppen min verker etter mer, men jeg må stå i mot. Være sterk. Jeg kjenner hvordan hjertet hans slår i takt med mitt under den tynne t skjorten min. "Jeg vet." Han tar hånden sin opp til nakken min og stryker den fjærlett. Jeg stønner. "Men kan vi bare ligge å slappe av litt før vi må gå?" Jeg nikker.

Vi legger oss i skje igjen. Og den sterke følelsen av trygghet blir enda sterkere. Jeg kan høre at han sukker, og jeg lukker øynene ett øyeblikk. Det varte bare det øyeblikket.

Døren smeller opp med ett brak. "Stå opp Aria! Vi skal spise frokost." Å nei. Jeg får nok så mye trøbbel av Kora nå. Jeg kommer aldri til å få gå ut igjen. Hun kommer til å fjerne vinduet mitt. Jeg blinker opp øynene og setter meg halvvegs opp i sengen, med William sin sterke arm fortsatt hengende over meg og håret mitt forran øynene. Men det er ikke Kora. "Ethan." Blikket hans veksler mellom meg og William. Han ser helt lamslått ut. Herregud. Dette må se ut som noe helt annet! Noe som det ikke er. Men som det samtidig er. Men som egentlig bare er en venne ting. William setter seg halvvegs opp i sengen han også. Ethan bare står i dørkarmen. Øynene hans er rasende. De gløder. Han borer blikket inn i meg, før han smeller igjen døren og forsvinner.

"Ethan! Stopp!" Jeg løper etter han ned trappen. Tregulvet føles kaldt mot de bare føttene mine. Han snur seg rundt. Ansiktet hans er ikke noe mer enn sinne. "Det er ikke slik det ser ut som." Han kommer nærmere. Med neven knyttet. "Tror du jeg bryr meg om DEG din lille jævel." "Tror du jeg bryr meg om en hore som deg." Han spytter ut de siste ordene som om de var en gammel tyggis. Han snur seg rundt. Venter ikke på noen reaksjon. Han bare marsjerer mot døren. "Hva har jeg gjort mot deg?!" Jeg skjelver av sinne. Han stopper. Hendene hans rister. Han fnyser. "Det du har gjort mot meg er så enkelt. Du. er. her. I.Mitt.Hus.!" Ordene slår meg bakover og William kommer løpende ned trappen han også. Jeg biter tennene sammen"Kanskje jeg skal dra da." "Gjerne." "Dra til helvete Ethan."

Ethan er borte.  

Soveromsdøren min kjennes kald ut mot ryggraden min. Vinduet mitt er lukket men gardinene flagrer fortsatt fra gjennomtrekken på badet. Jeg trenger tid for meg selv. Tid til å tenke. Jeg ser ned på dammene som tårene mine har laget, og stirrer på speilbildet mitt, og på de små krusningene i vannet. En ting skal Ethan ha klinkende jævla klart for seg, og det er det at jeg flytter IKKE. Og i hvertfall ikke på grunn av han! Jeg skal nyte den lange tiden jeg har igjen. Uten noe drama. Uten noe Ethan. Uten noe som helst som lager negativitet.  Jeg skal ha "The time of my life" og Ethan har bare å holde seg borte. Jeg vil ALDRI se ham igjen.  Punktum. Nå som han har innrømt at han hater meg, skal jeg i hvert fall bli værende. Uten han i livet mitt kommer det til å bli 1000% mindre dramatisk og stressfult. Jeg skal bare leve livet mitt. 

Nå skal jeg kun fokusere på det viktigste. Å få den beste hytteturen i verden!