Living with a Love

Badboy med en pistol

*bank bank
«Kom inn!» Herregud så sliten jeg er etter i går kveld. Eg sov i tolv timer i natt og allikavel føler jeg meg helt utslitt. Jeg sov ikke noe spesielt godt da. Jeg fikk ikke de triste øynene til Ethan ut av hodet. Hva gikk av ham? Han er da mer bad boy typen. Døren går opp og snakk om solen. Der står Ethan. «oida. Vekket jeg deg?» «neida jeg var oppe.» «Så bra.» Han kommer inn på rommet og setter seg ned på gulvteppet forran sengen min. «Går alt bra eller?» Stemmen min nøler litt. «Jada.» forsikrer han. «Jeg ville bare si at du må glemme alt vi snakket om i går.» Hva? Hæ? Glemme hva da? Hva snakket vi om i går? «Sorry Ethan, men må henger jeg ikke helt med. Hva snakket vi om i går som jeg må glemme?»  «Det vet du vel. Under tribunen i går kveld. Du må glemme alt. Du må glemme at jeg var usikker. At jeg var trist. Og viktigst: viss noen spør var jeg bare glad. Forstått?» stemmen hans er befalende og han er tydelig frustrert. «Ehhh ok? Har det skjedd noe eller?.» «Det har ikke du noe med, Aria» han spytter ut navnet mitt som om jeg var en tyggis under skoen hans. En som han ikke kunne bli kvitt. «Okei. Men du vet at du kan snakke med meg om det er noe sant?» «Ja. Bare drøm videre du.» så reiser han seg opp og masjerer ut av rommet. Jeg hører bare smellet av døren min etter ham. Og da var han borte. Herregud, han har verre humørsvingninger enn meg når det er den delen av måneden. Hva skjer egentlig?
~//~
Jeg sniker meg mot det faste lunsj bordet vårt. Det ligger under ett gigantisk eiketre i hjørnet av gårdsplassen. Det limegrønne gresset har blitt litt mer agurk grønt og bladene til treet blomstrer i alle slags farger. Gul, grønn, brun, rød, oransje. You name it. Det er endelig blitt høst. Høst har alltid vært favoritt årstiden min. Ikke bare fordi jeg har bursdag men fordi jeg alltid har funnet en trøst i att de røde fargene alltid kommer tilbake. Kommer tilbake og bringer liv.
Uansett så går jeg mot lunsjbordet vårt og der sitter allerede Zoe, Cole og Mason. Selvom de aller fleste fortsatt har time, Men jeg gidder ikke å spørre en gang. «Heey! der er du!» Cole smiler og de andre ser opp fra lunsjen sin. «Heei.» sier jeg før jeg setter meg ned ved siden av Mason. Alle ser på meg med ett sånt «stakkars jente» blikk. Etter en lang pause og en klein stillhet med forsiktige blikk greier jeg ikke mer «Hva feiler dere i dag?» De veksler blikk før de ser forsiktig tilbake på meg som om jeg skal til å eksplodere her jeg sitter. Etter en stund er Zoe den første som tar ordet «D...du har vel ikke snakket med Ethan i det siste, har du?» hun er skjelven i stemmen og først nå skjønner jeg at det er noe veldig alvorlig på gang. «Ja. H...hva da?» jeg stammer fram de siste ordene og er helt ærlig litt redd for svaret. «Virket han annerledes?» nå er det Mason som snakker. «Ikke mer en vanlig. Hva da?» jeg vet at det ikke er sant, men det bryr ikke meg akkurat nå. «Aria. Har du virkelig ikke hørt det?» «Hørt hva da?!» nå skriker jeg. «Hva er det jeg ikke har hørt! Kan noen fortelle meg det?» Alle stirrer storøyd på meg men jeg driter i det. Jeg må vite det. Nå. Zoe snakker rolig og modent. Som om jeg er ett lite barn i en godteributikk. «Aria, Ethan er farlig. Han havner i slåsskamper og starter branner. Han er den alle elsker men er redd for, og ryktene sier at han truet dommeren på fotballkampen slik at han kunne score vinner målet, se bra ut for fotballspeiderene og få ett skolestipend til Yale. Han hadde en pistol Aria! Du må passe deg for ham.» «H...hva?» jeg skjelver. Jeg nekter å tro det. «N..n..ei. Jeg kan ikke tro det.» «Det er ikke sant!» «Jo Aria» Mason snakker forsiktig. «Ethan er en badboy med en pistol.»

~//~
Hvem hadde vel trodd det?