Living with a Love

Rosa blondeundertøy

Den svarte teslaen stopper forran ett gigantisk, vakkert hus. Det er det fineste huset jeg noen gang har kunnet forestille meg! Svære dobbeltvinduer strekker seg fra gressplenen og opp mot skyene. Vegger så hvite at jeg blir blendet, og en fantastisk vakker hage full av alle blomster en kunne tenke seg. «W.O.W.» er alt eg får stotret fram mellom gispene mine. «Ja, vi er veldig fornøyde med det.» svarer Cora til de uheldige gispene mine. «Bra jobbet Aria. Hun må tro at du har ordforrådet til en stammende gris!» tenker jeg for meg selv i det hun åpner de to svarte dobbeltdørene med løvehoder til utskjæring.
Inne er det, om tenkelig, enda mer nydelig. Gylne lysekroner strekker seg ned fra taket og gir lys til store maleri hengt opp på veggen. Jeg trekker pusten og bare nyter det. Nyter mitt nye hjem for det neste året.
~//~
«Hey.» Det banker lett på døren. Jeg holder på å pakke ut og akkurat nå står jeg halveis ned i undertøyet mitt, og prøver å finne ut hvor jeg skal legge det. I mild frustrasjon ser jeg opp av det rosa blondeundertøyet jeg holder i hendene og stirrer rett på en Gud(!) av en person. Han er helt nydelig. Det gyllenbrune håret ligger tilfeldig ned i pannen og framhever ett par honningbrune øyne som stirrer rett på meg. Leppene er lyserøde og ser fløyelsmyke ut. Og når jeg ikke tror at synet mitt kan bli blendet av mer fantastiskhet glir øynene mine ned på kroppen hans. Musklene buler ut og den stramme, hvite t-skjorten viser frem en six pack som jenter ville drept for å kjenne på. «H..h..hei» får eg stammet frem. «Kan jeg komme inn?» en mørk stemme som sendt frå himmelen treffer luften og slår pusten ut av meg. «Ehh ja.» Jeg følger nøye med på denne engelen som beveger seg inn på det nye rommet mitt. «Hei! Jeg heter Ethan, jeg bor her jeg også.» Han ser på meg med ett forsiktig blikk. Som om han er redd for å skade meg med blikket sitt. «Aha, du er sønnen til Cora!» sier jeg litt for entusiastisk. «Hehe, quilty.» Blikket hans flakker mellom meg og hendene mine. Først nå kommer jeg på hva jeg holder i hendene, og på refleks kaster jeg det fra meg uten å se meg for. Med min flaks greier jeg å rive ett glass med vann over ende og søle det utover det sikkert steindyre gulvteppe jeg har på gulvet. «Kan ikke noen bare drepe meg nå?» tenker jeg der jeg står å holder på å dø av flauhet. Ethan drar hånden litt casual gjennom håret og rufset det enda mer til. Gjør seg selv enda mer nydelig. « Ja, jeg burde la deg få pakke ut i fred. Ser deg i morgen Aria.» Så lukker han døren etter seg. Hjertet mitt har bare lyst til å besvime i det han sier navnet mitt, men jeg får stotret fram ett hade før døra smeller igjen.
Jeg tror dette kommer til å bli ett bra år.