Living with a Love

Han skal få.

Mandagen kommer med ett brak. Det har gått 3 dager siden en nesten påkjørsels, slåsskamp og 2 kyss fra to super vakre gutter, men jeg skal ikke legge for mye ned i kyssene. Det første var tross alt ett kyss i svært beruset tilstand, og jeg har komt frem til at det andre kysset bare var ett svakt øyeblikk i Ethans liv. Et veldig, veldig svakt øyeblikk. 

Jeg vrir meg over på siden, og trykker ned på mobilen til den grusomme lyden stopper. Den verste følelsen som finnes er når det er mandag og du bare vet at du har noe grusomt i vente. Gjett hvilken følelse jeg har nå. Jeg begynner å dra meg forsiktig ut av den varme, trygge beskyttelsen min. Også kalt dynen min. Før jeg hinker meg over det kalde gulvet og finner frem noen rene klær. Så forsvinner jeg inn på det gigantiske badet mitt som virkelig lever opp til resten av forventningen til nabolaget og huset jeg lever i for øyeblikket. Jeg bruker god tid i dusjen, det er tross alt 1 time og 40 min til skolen begynner. Jeg bare lar vannet renne ned ansiktet mitt. Lar det vaske bort alt det merkelige som har skjedd. En kald frysning går ned ryggen min idet jeg trakker ut av dobbel dusjen min og ned på håndkledet jeg har lagt fram.  "Jeg har sikkert bare glemt å lukke igjen vinduet."

Jeg tar på meg den mørkeblå ullgenseren og de svarte jeansene som sitter perfekt, før jeg børster håret, legger på litt lett sminke og fisker telefonen min ut av baklommen.  Det er en uke siden jeg snakket med mamma og pappa på face time sist, så jeg oppdaterer den om alt det spennende som foregår i livet mitt. De får vite alt bortsett fra det som faktisk er spennende. Jeg svarer også på en melding fra Aurora og Angeles. Det er ingen hemmelighet at vi har mistet mye kontakt siden jeg flyttet. Vi visste at det ville skje, men distansen mellom oss har blitt større enn noen av oss noen gang hadde trodd. Jeg sender også en siste melding til Zoe og Alex om å møte meg foran døren til klasserommet. 

Nå begynner jeg å få litt hastverk så jeg skynder meg ut på rommet og skal til å ta på meg sko, men jeg setter i ett skrik i stedet. "Hva i helvete?!" Jeg skriker av redsel, og av sinne siden telefonen min glapp ned på gulvet. "AHAHAHA!" William ler så det ser ut som om han slutter å puste. "Unn...unnskyld. " Han klarer så vidt å snakke mellom latter hikstene sine. "Å skjerp deg. Reaksjonen min var ikke så morsom." Blikket mitt er kaldt som is, mens jeg tar opp telefonen og tørker over den med genserermet. "Joo. Egentlig så var den det." Gliset hans blir større og jeg føler meg blendet. "Hva er det du vil William?" "Jeg lurte egentlig på om du ville sitte på til skolen. Siden vi skal samme vei og sånn." Han dulter meg vennskapelig i skuldra. Sikkert ikke noe farlig ved å sitte på med den personen som nesten kjørte over meg for noen dager siden. Men jeg har ikke akkurat noe bedre alternativ. "Greit." Jeg begynner å gå nedover mot kjøkkenet med William like bak. "Men slutt å snike deg inn gjennom vinduet mitt!"  "Ahah kan ikke love noe. " Han sluntrer etter inn på det digre kjøkkenet. "God morgen kjære." Kora står forran noen gryter. "Går alt bra med deg? Det var litt av ett brål du lagde. " "Jada alt er fint. Jeg ble bare litt skremt." Jeg sender William ett stygt blikk, før jeg kysser Cora på kinnet. Men jeg legger merke til at han har hoppet ut av den lille samtalen. Øynene hans sender ett dødelig blikk i rettning mot spisestuen og jada. Der sitter ingen andre enn Ethan. 

Endelig sitter vi i bilen hans. På full fart mot skolen. "Jeg er sulten. Er du?" Jeg svarer ikke. "Da sier vi det." Han svinger av veien og mot en liten innkjørsel med MYE junk Food. "Jeg craver McDonalds. Du?" Jeg svarer fortsatt ikke. Tankene mine er på ett annet sted. Kanskje en annen galakse.  Vi kjører gjennom drive throughen til McDonalds og bestiller en bigmac, en cheese burger, 2 cola og 2 mcflurrys.  

"Sånn. Da har vi fått frokost også da." Jeg må smile litt av den sarkastiske kommentaren med munnen full av mcflurry.

Jeg skynder meg gjennom gangen og spurter til skapet mitt. Den fancy skoleklokken deres, som høres ut som nasjonalsangen til USA, ringer akkurat i det jeg åpner ytterdøren. Nå spurter gjennom hele skolen for så å spurte tilbake. Andpusten og rød i ansiktet river jeg opp døren til engelsk timen. Sikkert 20 par med øyne ser rett på meg. Å nei, jeg hater å være midtpunktet. Alle ser spørrende på meg. De har helt sikkert fått med seg hva som skjedde i helgen, og nå vil de ha svar.  "You are late miss Shaw." Sinnarynken til mr Clark er der. Men det er noe ved ham som ikke får ham til å virke så sint allikevel. Jeg smiler unnskyldende og ser ned på de ikke så hvite addidas skoene mine. " Since it is youre first time coming late il let it pass for now. But dont let it happen again" "Thank you." En stor følelse av lettelse brer seg over meg, før jeg beveger meg kjapt og smidig mot plassen min mellom Logan og Mason. De smiler med sine kritthvite tenner som vanlig. "So where were we?" Halve klassen rekker opp hånden, men etter det visner bare resten av timen bort. Mason og Logan prøver å få kontakt med meg. De har helt, helt, helt sikkert fått høre om hva som skjedde.  Men jeg orker bare ikke å starte på den historien. Jeg har allerede fortalt den til meg selv 100 ganger. 

Klokken ringer og jeg er først ut av klasserommet og setter kursen mot skapet mitt. Kanskje jeg bare skal si at jeg er syk slik at jeg får dra hjem? Nei, det kortet må jeg bruke en gang det virkelig er krise. Jeg hører stemmer som roper bak meg. Logan og Mason. Jeg hater å skuffe dem, men hva skal jeg gjøre. Jeg lover at jeg skal fortelle dem det når jeg er klar. Viss ikke får de alltids høre alle ryktene om meg. Jeg bare svinser videre. Hver 2 meter jeg går stopper mennesker som jeg aldri har sett før for å se på meg. De gir meg ett stygt blikk før de beveger seg videre. "Hvorfor får jeg stygge blikk?" Tanken går gjennom hodet mitt, til noe griper meg i armen. "William. Slutt." Jeg klarer ikke helt å skjule skuffelsen i stemmen min. " Aria jeg må snakke med deg!" Stemmen hans er desperat og sårbar. "Vi tar det senere i dag, jeg orker ikke akkurat nå. " "Men det er vi..." " William jeg må gå. Slipp meg." Jeg vrir meg ut av grepet hans og små jogger de siste meterne til skapet mitt.  Jeg får så mange sinte blikk fra mennesker jeg aldri har møtt. Hva er det som skjer? 

Jeg kommer meg endelig til skapet mitt, og får åpnet det. "Vet dere hva som skjer?" Alex og Cole står ved siden av meg og sender hverandre noen hemmelige blikk. "Hvis dere vet noe må dere si det." Rett etter jeg har sagt den siste setningen kommer det en fyr jeg aldri har møtt. Jeg vet bare navnet hans. Aidan. "Så, Aria jeg hørte at du har hatt det litt ekstra gøy i helgen. Kanskje vi kan ha det litt gøy en annen kveld." Han fikler en del av håret mitt mellom fingrene sine, før han gir meg ett ekkelt smil. "Hva er det du snakker om?" "Å ikke spill dum Aria. Vi vet begge at du fikk litt action på deg i helgen." Han blunker til meg. "Vel, dobbel action heter det vel." Hva?" "Dra deg vekk!" Cole og Alex stiller seg mellom meg og Aidan. "Woah, woah. Slapp av jeg vil ikke ha noe bråk." Han rygger sakte bakover med hendene foran seg. "Ring meg da Aria. Jeg betaler." Så gir han meg ett sleng kyss før han forsvinner bortover den overfylte gangen. Jeg har vert her i noen få uker og allerede klart å lage utallige scener ved akkurat dette skapet. grrr. Jeg hater livet mitt. Eller noen deler av det i hvertfall. "Hva er det som skjer?" Alex starter forsiktig "Vel Ethan har kanskje spredd ett rykte." "Ett rykte om hva da?" "Ett rykte om at du lå med både han og William i helgen." "HVA?!" Skriket mitt gir gjenklang i hele korridoren. "Jeg skal drepe den jævelen!" Cole knytter nevene. "Cole, om noen skal drepe ham så er det meg!" 

"Men Aria?" Alex prøver seg forsiktig. Hun klarer ikke å se meg inn i øynene. "er det sant? Jeg mener, gjorde du det...?" Hun ser ned i gulvet. Hvordan kan hun tenke noe sånt om meg?Spørsmålet stikker meg som en dolk. "Hvordan kan du i det hele tatt spørre meg om noe sånt?! DU skal liksom være min beste venn!"

Jeg snur på hælen og marsjerer mot ett annet klasserom. Han skal få.