Living with a Love

Addison.

Jeg sitter mitt på gulvet omringet av klær, ski utstyr og andre veldig, ikke nødvendige saker som jeg likevel må ha med fordi det kan hende at det skjer noe som gjør at jeg kanskje får bruk for det allikevel. 

Denne uken har bare flydd forbi. Jeg har levert inn 2 innleveringer, hatt 1 skriftlig og 1 muntlig prøve, og levert inn ett kunst og handverk prosjekt. Selv om jeg har hatt mer enn nok å tenke på så har tankene mine bare flydd av sted. For den personen jeg har minst lyst til å møte er også den samme personen som kroppen min verker etter. Der er egentlig ganske irriterende. Det er jo meningen at jeg skal kunne bestemme over min egen kropp!

Det banker forsiktig på døren mens jeg aggressivt hopper på den for å få plass til alt. Og dette er kun for en helg! Jeg skammer meg. Kora stikker hodet inn døren, og jeg skrur ned Heavy metall musikken som jeg har dunket på full guffe den siste timen. "Går alt bra med deg honey?" "Ja. Alt.Bra." Hun ser forskrekket på meg der jeg hopper svett opp og ned på kofferten min. Hun lurer sikkert på hvorfor hun tok en sånn galning inn i huset sitt. Helt ærlig, viss jeg var henne, hadde jeg sikkert kastet meg ut for lenge siden. "Jeg skulle bare sjekke om alt går bra.....noe jeg ser at det gjør. Det er snart middag." "Er Ethan hjemme da?" "Nei, men han kommer snart." Hun gir meg ett lite sympati smil. Som om jeg var sjalu eller noe sånt! Hvordan kan hun tro det! Jeg liker IKKE Ethan. Punktum. 

Kora forsvinner ut av syne og jeg skrur opp musikken igjen, enda høyere denne gangen.  Kunne hun ikke lukket døren etter seg i hvertfall? Jeg reiser meg og går bort til døren og i det jeg tar i håndtaket ser jeg to skikkelser som kommer opp trappen. Jeg tar ett steg bak døren og ser ut mellom den lille åpningen. Det er Ethan. Og en ny jente. Hun fniser og ler mens de holder hender og han leder henne inn på soverommet sitt. Hjertet mitt brister. Det føles ut som om de er røsket ut og satt inn igjen opp ned.  Hvorfor gjør det så vondt. 

Jeg smeller døren igjen bak meg, og sklir ned på gulvet med ryggen til døren. Jeg sitter på gulvet og vil egentlig bare la tårene renne og bli til store dammer på gulvet. Gjør han det for å såre meg? Hvorfor? Jeg rekker ikke å tenke mye på spørsmålene før Kora roper at det er mat. Jeg reiser meg, tar en kjapp titt i speilet og forsvinner ned trappen.

Snart kommer de ned trappen og jeg får ta en betre kikk på denne nye jenta. Hun har langt, blondt hår, knall rød leppestift og tettsittende klær. "Mamma dette her er Addison." Han smiler ett hvitt, sjarmerende smil og Addison rødmer under det tykke laget med sminke. Kora gir hun en klem og ber dem sette seg. Ethan setter seg lengst borte fra meg. Suprise suprise.  Og addison setter seg ved siden av. Hun ser forvirret på meg, så på Ethan og så på meg igjen. Jeg klistrer på meg mitt største, mest falske smil og spør Ethan med sukkersøt stemme. "Ethan skal du ikke introdusere oss?" Han gir meg ett ufyselig blikk men sier "Addison, this is aria. a nobody. " Jeg himler med øynene. Addison smiler litt nervøst og vet tydelig ikke hva hun skal si eller gjøre men hun reiser seg og tar meg i hånden. "Nice to meet you, aria." Jeg må faktisk si meg litt imponert over spontaniteten hennes. 

Resten av middagen går sånn som jeg hadde forventet. Kora stiller Addison 1000 spørsmål, Ethan som fullstendig overser meg som om jeg er luft og jeg som sitter der i stillhet. Alt går som forventet det eneste som overasker meg er at han lot Addison bli til middag.  Vanligvis lar han ingen av jentene bli til middag. Spesielt ikke å la dem møte Kora. Ethans eneste svakhet. Så hvorfor denne gangen? Hun må virkelig være spesiell. Noe som gjør vondere enn jeg vil innrømme. 

Resten av kvelden går fort og snart står det en ferdig pakket, rosa koffert midt på gulvet. Det begynner å bli sent så jeg gjør meg klar for å hoppe i seng. Jeg tar en kjapp dusj, pusser tennene og tar på en super søt pysj med avokadoer på. I det jeg skal til å dra ned gardinene ser jeg at lyset til William slår seg på. Han er våken. Og de blå øynene ser rett på meg. Han vinker og jeg smiler. Jeg åpner vinduet mitt og vi ser på hverandre gjennom mørket. "Klar for hyttetur nå?" Han slenger bena ut vinduet og setter seg i vinduskarmen. "Så godt som ja." Han smiler. "Du har overpakket, har du ikke?" "Noe så forferdelig" Han ler den vindunderlige latteren sin. "Been there, done that." Jeg setter meg i min vinduskarm også så vi sitter mot hverandre. Det er sikkert 4 meter ned, men av en eller annen grunn har jeg aldri følt meg tryggere. Jeg ser på ham. Den kalde vinden røsker i håret hans, og lyset fra stjernene får øynene hans til å glitre. Han er egentlig ekstremt kjekk. Hvordan har jeg oversett denne delen av ham? Han ser meg dypt inn i øynene, men fortsetter å snakke. "Viss du vil så kan jeg hjelpe deg å pakke litt om. Om det er ikke er for sent selvfølgelig." "Jeg kunne trengt litt hjelp ja."  Jeg river øynene mine bort fra hans, og med ett begynner jeg å tenke på Ethan igjen, og det ødelagte hjertet mitt.  Nå er det nok. Ikke mer Ethan. Ikke mer hjertesorg. Ikke mer hjertesorg over en person jeg egentlig verken kjenner eller liker. Slutt.

William kryper gjennom vinduet mitt og vi setter oss på gulvet omringet av mye rart som jeg aldri kommer til å få bruk for. Han sorterer ut alt jeg ikke trenger, bortsett fra undertøyet mitt så klart. Det får han ikke røre. Og straks føles kofferten min 20 kilo lettere og mye mer riktig ut. 

"Takk for hjelpen." Han smiler. "Det var bare gøy." Han gjesper og jeg hører at han er trøtt. "Kanskje vi burde legge oss. Det begynner å bli sent." Jeg kjenner at jeg rødmer og ser ned i gulvet. "Ja, vi skal tidlig opp i morgen." "Ja." Han går mot vinduet og en rolig følelse legger seg over rommet. Jeg følger han bort, men legger merke til at han nøler med å åpne vinduet." "Går alt bra William?" Han ser opp på meg. Spreng rød i ansiktet. "Joda det går bra. Det er bare det at.." "At...?" "Jo, jeg er hjemme alene i natt sant, og...." "...du liker ikke å sove alene i huset." Jeg fullfører setningen hans for han. Og han nikker. "Derfor lurte jeg på om...." "om du kan få sove her." Han nikker pinlig igjen. " Om det ikke er for mye å be om. Jeg sover på gulvet selvfølgelig." " Selvfølgelig kan du sove her William. Men det er ingen som skal sove på gulvet." Han sender meg ett takknemlig smil. "Tusen takk Aria. Du har gjort så mye for meg, jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg. Du burde ikke snakke til meg engang. Jeg holdt på å kjøre på deg!" "William. Det gikk fint med meg. og du fikk virkelig din straff for det. Jeg tviler på at du kommer til å gjøre det igjen. Du skal slutte å takke nå. Selvfølgelig skal du få sove her. Hva ellers har man venner for." Jeg ser at han reagerer litt på ordet venner, som om en liten knist av håp håpet at vi var noe mer. Jeg får ett stikk av dårlig samvittighet, men jeg orker ikke mer drama nå. Nok er nok. Nå skal jeg nyte livet mitt. 

Jeg finner frem en ekstra pute i skapet mitt, men så kommer jeg på ett lite problem. "Vi har ikke flere dyner. Den siste er utlånt til Addison."  "Addison?" "Lang historie." "Jeg kan sove med ett teppe Aria," "Tullprat. Jeg har dobbelt dyne. Hvis det går fint for deg?" "Ja." "Bra."

Jeg slenger puten hans opp i dobbeltsengen min, slår av lysene, åpner vinduet og skrur på alarmen min. Før jeg legger meg under den varme dynen min. I mørket skimter jeg William som tar av seg dongeribuksen og legger t skjorten fint brettet på kommoden min. "Går det fint for deg om jeg sover uten dongeribuksen? Jeg kan finne noe annet." "Neida, det går fint." Jeg er for trøtt til å tenke på noe annet enn søvn. William kommer bort til sengekanten og legger seg under den varme dynen han også. Føttene våre berøres. Bena mine fryser etter at vi satt ute. Avokado shorts var kanskje ikke det smarteste. Pusten hans blir tung i mørket, mens jeg lytter til den. Før han snur seg mot meg og gir meg en god natt klem. "tusen takk ig..." "Slutt!" Jeg slår til han med en pute og han ler en djup, fantastisk latter. 

Før jeg vet ordet av det så sover jeg. I armkroken hans.