Et Skrrtastisk Eventyr

Kapittel 1

Det var en gang for veldig, veldig, veldig lenge (ca. 690 år) siden at den beryktede onde heksa "Kvidrund Kveistad" hadde vendt tilbake til landet "Nord-Kragerø". Det hadde gått 69 år siden sist den onde heksa hadde vist seg i landet. Kvidrund Kveistad hadde ett enkelt mål: å bekjempe all skrrting. Legendene fra oldtiden sier at hver gang den onde heksa har forsøkt å utslette skrrting, har den mytiske sangkulten BFC bekjempet dem.

Men dagene gikk og gikk, og den hjelpesløse befolkningen av Nord-Kragerø hadde begynt å miste håpet. Hvor var oldtidens helter, i denne mørke stund? Var dette det endelige tapet mot heksas onde makter?

"Vi må gjøre noe!" sa Anna Ananasdotter mens ho stirret på taket i det lille huset til jentene. "Vi kan ikke bare gi opp skrrting!" fortsatte hun etter et par sekunder. Problemet var at ho visste ikke hva de skulle gjøre, og det visste ingen av de andre jentene heller. Da sa Mia Bibelleser: "Du sier ikke det. Men kor e Saushilde egentlig?" Akkurat i det Mia hadde sagt setningen ferdig braste Saushilde (også kjent som "Saus") inn gjennom døra. Ho var svært anpusten, og sa med en brå, entusiastisk og litt lettet stemme: "Noen utlendinga har sagt at dei har hørt rykta om at BFC e i Helle Senturum"

Før et nytt ord var ytret var det tydelig at alle jentene enig om hva som måtte skje - de måtte reise til Helle Senturum, for å fortelle BFC at heksa var kommet tilbake. Selv om landsbyen de bodde i var langt nok unna de store byene til at heksas lakeier ikke hadde nådd dem enda, var det bare et tidsspørsmål, og de så ingen annen utvei. Dagen etter var derfor Anna, Astrid, Ingrid, barnet, Saus, Mia og Vilde klare for et modig oppdrag for å redde Nord-Kragerø fra en evig framtid uten skrrting.

Mens jentene gjorde sine siste forberedelser for å dra, gikk Jahn Teigen forbi med armene fulle av ved. Da han så at de syv jentene han hadde passet på helt til de kunne ta vare på seg selv skulle dra fra den lille landsbyen øst i Nord-Kragerø fikk han gråt i halsen. "Skal dere virkelig dra?" spurte herr Teigen mens han hadde vanskelig for å holde tårene tilbake og også litt vanskelig for å holde veden på plass i armene. "Ja, vi må det. Vi må finne BFC, hvor enn de måtte være, vi kan ikke la hoveddelen av Nord-Kragerøisk kultur gå tapt" svarte Astrid forsiktig. Herr Teigen nikket forsiktig. "Noen må jo gjøre det," svarte han, mens noen få tårer trillet sakte nedover kinnene hans.

Etter å ha gitt alle en klem og en lang avskjed gikk Teigen langsomt videre nedover stien og mumlet igjen "Noen må jo gjøre det" med et sukk.