Et Skrrtastisk Eventyr

Kapittel 7

"Vaskebrettrøykesyke?" sa Vilde spørrende.

"Ja, det kan skje hvis man får noe i hodet. Det får deg til å gjenta et navn fra barndommen om igjen og om igjen. Det er ikke så alvorlig da, heldigvis, og jeg vet hvordan man kurerer det," svarte Ingvild. Vilde pustet lettet ut.

Ingvild knuste noen mørkebrune bønner i en morter, og helte det i en kopp. Ho fylte en kjele med vann, og plasserte den på toppen av peisen, som mannen hennes hadde fyrt opp i før Vilde og Astrid hadde kommet tilbake. Ingvild fortsatte ved å ta et slags hvitt pulver fra en krukke, og helte litt av det i koppen.

"Lager du... Kaffi...?" sa Vilde, med en veldig skeptisk stemme. Ingvild svarte ikke med en gang, og tok isteden en halv teskje kanel og en halv teskje kardemomme oppi koppen. "Kuren for vaskebrettrøykesyke er bare varm drikke og litt hvile," sa Ingvild, og smilte. "Så ja, det er kaffi," fortsatte ho. Astrid drakk kaffien lystig, og uttrykte seg med et fornøyd "Frode!" og et smil til Vilde og Ingvild.

Vilde gikk tilbake til leiren for å si ifra at det kom til å gå bra med Astrid, men kom tilbake for å passe på ho. Da Vilde kom inn vinduet igjen, lå Astrid på en sofa, og hadde sovnet. Ingvild og Vilde satte seg på hver sin stol i den lille stua.

Mens Ingvild hadde begynt på å lese en bok med et navn Vilde ikke kunne lese, så Vilde rundt i rommet og av og til på Astrid. Golvet var dekt av ryer i mange farger, og veggene var av et mørkt treverk. På veggen til venstre var det et stort maleri, som besto av en stor hvit X og D, med en bakgrunn som så ut som havet.

Da det hadde begynt å bli ordentlig mørkt en time senere, så Vilde bort på Ingvild. Ingvild, som la merke til blikket til Vilde, sa plutselig "Jeg kan se det i øynene dine, vet du"

"Hæ?" svarte Vilde, med en overrasket og litt bekymret stemme. Ingvild sukket. "Bare glem det, jeg vet du ikke kommer til å innrømme det. Men du virker jo koselig uansett"

Vilde svarte ikke, og stirra i steden med blankt uttrykk inn i peisen. Astrid sov tungt og snorka litt, og dabba i søvne av og til. Vilde, som endelig hadde slutta å bekymre seg for Astrid (ho dabba jo tross alt, dabdab liksom XDD), sovna sakte i lenestolen ho satt i - selv om det Ingvild hadde sagt var urovekkende.