Et Skrrtastisk Eventyr

Kapittel 8

Dunk dunk dunk! Dunk dunk dunk!

"Åpne opp!" kom det fra døra. Vilde våknet brått. Mannen til Ingvild feima voldsomt med armene og gestikulerte for at Vilde og Astrid skulle komme seg opp på loftet. "Kommer straks!" ropte Ingvild.

Vilde vekket Astrid fort, og hjalp ho opp stigen til loftet. De dro stigen opp etter seg, og lukket lemmen. Lakeiene, som hadde begynt å bli utålmodige, sparka inn døra, og valset inn. "Dere... Gjemmer ikke noen, ikke sant?" sa den høyeste av de. "Vi? Selvfølgelig ikke. Hvordan kan De finne på å si noe slikt?" svarte Ingvild smiskende.

Lakeien brydde seg ikke, og gryntet. "Drikk et glass vann, kjerring, og kom deg ut av veien" svarte den andre, noe lavere lakeien. "Det var frekt å si," sa Ingvild. Lakeien fikk et brett, ondsinnet smil om munnen. "Synd for deg da," sa han, og dabba noen ganger på ho før han dytta ho ut av veien. "XD da," sukket Ingvild.

"Uuuh... Hva skjedde i går Vilde? Jeg husker ingenting," sa Astrid, med en litt for høy stemme. "Shhh!" hvisket Vilde. "Vi må være stille, ridderne til heksa er her"

"Jeg hadde en rar drøm om... Frode? Tror det var han ja," hvisket Astrid. "Du fikk en grein i hodet og ble bevisstløs, og når du våkna sa du bare "Frode" om igjen og om igjen," hvisket Vilde, som svar på spørsmålet til Astrid. "Og lang historie kort, fant vi en lege til deg, og du er frisk igjen nå, og vi er en landsby heksa allerede har okkupert. Så vi drar så fort som mulig"

Astrid strevde med å sette alt ho akkurat hadde hørt sammen inni hodet sitt. Tanker om N'Kayr og Frode susa rundt. "Uhmm... Hæ?" svarte Astrid. Vilde, som fortsatt ikke helt hadde våknet, sukket, og la ansiktet i håndflata. "Det er ikke så viktig, Astrid, det eneste som betyr noe er at det går bra med deg nå"

Astrid smilte litt, og flyttet seg nærmere Vilde og klemte ho. "Men du, hvem er Frode egentlig?" spurte Vilde plutselig, og Astrid rødmet. "Det var det jeg kalte KimSpotetgull når jeg var liten..." svarte ho.

Mens Astrid og Vilde hadde sittet på loftet og hvisket til hverandre, hadde lakeiene gjennomsøkt huset til Ingvild og mannen hoses. "Jeg finner ikke noe mistenkelig," sa den laveste lakeien. "Da kan vi vel bare skrrte vekk herfra da!" sa den høye. Lakeiene valset ut på en like pompøs og arrogant måte som når de kom inn.

Etter å ha ventet i et par minutter, klatret Astrid og Vilde ned fra loftet. "Hvorfor er heksa etter dere, egentlig?" spurte Ingvild. "Fordi vi prøver å finne BFC," svarte Astrid, som plutselig følte seg veldig heroisk.

"Da ønsker jeg dere virkelig lykke til," sa Ingvild med et stolt ansiktsuttrykk. Etter en ganske lang avskjed (og veldig mange tips fra Ingvild om hvordan man kunne skrrte på mest mulig effektiv måte) klatret Vilde og Astrid tilbake ut gjennom vinduet, og vandret tilbake til leiren deres.