Et Skrrtastisk Eventyr

Kapittel 34

Det hadde gått tre dager siden de hadde kommet seg ut av Soria Mordia. Situasjonen var temmelig håpløs, men de hadde i det minste fått kjøpt kapper med hetter fra en vandrende kjøpmann til Anna, Astrid og Kåtkorn. Hvis Kvidrund virkelig hadde vunnet, kunne de ikke risikere å bli sett. De hadde satt opp en liten leir i et ødelagt tårn en dagsmarsj fra Soria Mordia. Det var nå midt på natta.

Astrid hadde endelig fått til å sovne, og drømte igjen, men denne drømmen var annerledes fra de tidligere. Ho så et steinete landskap, med høye fjell og dype daler. Alle fjelltoppene var dekt av rosa, skinnende snø, og over ho var det ikke en sky på den merkelige, hvite himmelen. Det lå en merkelig tåke over landet. Ho reiste seg, fra noe som tilsynelatende var en forvokst lenestol. Ho kikket rundt seg, men tåken ble tjukkere og tjukkere, fram til ho ikke kunne se sine egne armer. Astrid fikk panikk, og ropte etter hjelp. Tåken ble tjukkere, og ingen svarte. Ho ropte igjen, men fikk fortsatt ikke svar. Ho begynte å bli kvelt, og det føltes ekte. Ho ropte igjen, en siste gang, så høyt ho klarte. Alt virket fortapt, men plutselig klang lyden av metall mot metall gjennom hele landskapet, og en tynn sti av klarhet gikk rett foran ho, mot en festning som ikke hadde vært der tidligere.

Ho tok noen steg i retning av festningen, men beina hennes kollapsa under henne. Ho våkna på en stor steinbalkong på festningen ho akkurat hadde sett. En lav mann stod rett foran ho. Han var ikledd en slitt, svart bukse, og holdt et høyt svart spyd. Det var kaldt, men mannen så ikke ut til å legge merke til dette. Han var nesten unaturlig muskuløs, og hadde et intenst ansiktsuttrykk, til tross for den koselige bollesveisen. Han sa bare to ord, med en kraftig og kommanderende stemme: "Finn meg."

Tåken trengte seg innpå igjen, fortere enn tidligere. Astrid kjente at ho ble kvelt, men denne gangen var det ingenting som stoppet tåken. Ho prøvde å puste, men fikk det ikke til, og kollapset igjen.

Ho våknet i leiren med et hardt rykk, og hev etter pusten. "Herre min hatt," sa ho, og la seg tilbake igjen. Det var fette stappmørkt, og midt på natta, men noen svarte. "Astrid? Er du våken?"

Stemmen tilhørte Kåtkorn. Han satt på den andre siden av muren, ved glørne av et lite bål. "Ja," sa ho. Astrid fomlet seg fram i mørket, og satte seg ved siden av Kåtkorn. "Jeg hadde en rar drøm," sa ho. "Det var no tåkesurr, og jeg så en mann med spyd som sa jeg måtte "finne han". Åh, og han hadde heftige abs"

Kåtkorn stirret undrende inn i glørne, men svarte ikke. "Hører du etter?" Spurte Astrid. "Hæ?" Svarte Kåtkorn. Astrid sukket oppgitt. "Tjommi med stort svart spyd og heftige abs, hørs det kjent ut?"

"Astrid, nå må du slutte å tenke på spydene til gutter, det er ganske perverst," svarte Kåtkorn. Ho prøvde å se på ansiktsuttrykket hans for å se om det var et dårlig forsøk på en vits. Det virket ikke sånn. Kåtkorn var tydeligvis ikke fullstendig mentalt tilstedeværende, men det var kanskje ikke så rart midt på natta. "Jeg mener et faktisk spyd, din fjott," sa Astrid. Kåtkorn tenkte seg om. "Åja. Det hørs ut som Absraman. Han heter egentlig Akraman, men han alle kaller han Absraman fordi han har så heftige abs. Jeg tror ikke han liker det, men det er litt gøy. Han er lederen av Akraban fengsel, festning og kafé. Har ikke hørt fra han på noen år, men han er en koselig kar"

"Så fint da," svarte Astrid, og gjespa sakte. "Kanskje vi burde legge oss," fortsatte ho, og sovna. "Hah," sa Kåtkorn. "Søvn er for tapere. Er du taper kanskje?" Han fikk ikke svar. "Søren klype," mumlet han, og stirret ut i mørket. Han prøvde å ta en slurk av koppen sin. Det fungerte ikke. Han så ned i den. Den var tom. "Uuuh," stønnet han, og reiste seg opp. Han gravde i sekken etter en ny pose med kaffi, men han kunne ikke finne det. "Uuuuuhhh," stønnet han, mer intenst enn tidligere.

Han tok bua til Saus, og gikk ut i mørket. Kåtkorn kunne nemlig se i mørket, og var nå på jakt etter kaffidyr. Med fullt skall ser kaffidyr nesten ut som kokosnøtter, og bare ruller rundt som skrullinger. Kaffidyr stjeler kaffi fra rikinger, og plasserer det på skallene sine. De er merkelige skapninger, men vandrere er definitivt glade for at de eksisterer. Fjomp. En pil traff ett av kaffidyra i skogen, som gjorde at den ikke klarte å rulle vekk. Kåtkorn løftet skapningen, og stirret på kaffibønnene. "Æsj, robusta," mumlet han, mens dyret lagde små pipelyder og ristet fært. Han dro ut pila, som bare hadde gått noen centimeter inn i kaffilaget, og slapp kaffidyret fri. Skapningen skrenset umiddelbart vekk, like fort som en lemmen.