Et Skrrtastisk Eventyr

Kapittel 17

Etter en kort pause fortsatte de å gå. Flukten hadde ført til at de hadde gått feil vei i forhold til dit de skulle, så i den neste timen gikk de i en lang bue rundt borgen for å komme seg sørover igjen.

De stoppet ved en bekk langt inne i skogen. Det var midt på dagen, men de slo opp leir likevel - alle var jo tross alt utslitt, og flere var skada også. Mia trakk pila ut av skuldra til Ingrid. [Error 404 forfatter too lazy to skriv beskrivelse]

Ingrid hadde det stort sett greit etterpå, takket være en overdreven mengde bandasje med et plaster med smilefjes på toppen. "Hvordan visste Gudrund Gjerstad hvor vi var egentlig?" sa Anna. "Sikkert vampyrene," svarte Vilde fort. Samtalen fortsatte med forskjellige overdrevne og underdrevne gjenfortellinger av det som hadde skjedd, samt at alle hadde blitt enige om at Drukkenbolt definitivt var hot, selv om han var utrolig liten (ikke så liten da, bare litt sånn mikroskopisk).

Utover kvelden ble det en tre meter høy stillhet. De hadde ikke fyrt bål; det var ikke så kaldt, og de vil ikke tiltrekke seg unødvendig oppmerksomhet. Det kunne godt hende restene av armeen hadde kommet seg unna, og at de fortsatte å lete etter jentene.

Den natta hadde Astrid en ny drøm. Ho var i en skog, med trær med rar form og fasong, og med mange rare farger. I tillegg var trærne dekt av lanterner. Astrid så rundt seg. Ho var i buskaset på siden av en sti. Ho så til venstre. Der var det en gutt ikledd veldig stramme grå jeans, en lyseblå BH, en hullete singlet, og en brun cowboyhatt. Det var Banjoboj.

I hendene hadde han noe som så ut som en ninjato, med rosa skaft. Plutselig begynte Banjoboj å løpe videre bortover stien, med sverdet i en posisjon som tilsa at han skulle bruke det. Han slo til med full styrke, og rosa glitter havnet overalt da det traff.

Den andre personen hadde et rasende ansiktsuttrykk da han blokkerte Banjoboj sitt slag. "At det skulle komme til noe slikt, Banjoboj..." sa gutten. "N'Kayr?!" tenkte Astrid - ho kom aldri til å glemme den stemmen.

Astrid våknet brått. Sånn som sist gang var det midt på natta. Hadde BFC blitt knust? Var det virkelig håpløst? "Vi kan ikke gi opp nå, vi kan ikke det" mumlet Astrid til seg selv, og la seg igjen, med litt tårer i øynene.

Vilde så på Astrid, og skjønte ikke helt hvorfor ho sa det ho akkurat sa. Det var sent, men ho var ikke i stand til å sove. Ho satte seg innat et tre og sukket. Vilde så på sekken sin, og så boka som var festet til sida av den. "Hvorfor ikke," tenkte Vilde, og åpnet Jahn Teigens Håndbok i Skrrting.