Et Skrrtastisk Eventyr

Kapittel 4

De hadde gått i halvannen time i det fine høstværet. I skogen hadde de sett nedbrente ruiner av hytter og hus - heksa hadde definitivt begynt angrepet sitt. "Hysj!" sa Vilde plutselig. Ho gestikulerte for at alle skulle komme seg ut i kanten av stien. Plutselig kom fem ryttere til syne. De var ikledd svartmalte rustninger, med turkise klær utenpå. På hodet hadde de trollmannshatter i samme farge som klærne. Men det mest bemerkelsesverdige var tegnet på ryggene deres; en X med en strek under og en til venstre - heksas symbol.

De fire forrerste rytterne red i lik fart, mens den siste var litt lenger bak, tydeligvis på utkikk. Idet den siste ryttern akkurat hadde kommet forbi jentene i veikanten, og de fire andre var ute av syne, fløy en pil gjennom trærne og rett inn i bakhodet til den siste rytteren.

Rytteren falt av hesten nesten umiddelbart, men hesten løp ikke av sted. De så spørrende på rytteren i et par sekunder, før de skjønte at han ikke bevegde seg. Anna snudde seg for å se hvor pilen kom fra, og så Saus med bua si i hånda. ":DD" sa Saus, og Anna svarte med et tvunget smil.

"Det var vel for det beste, vi kan ikke bare la heksas lakeier springe rundt og ødelegge landet vårt. De er nok skyldige for det som skjedde med de husene vi så tidligere - en av de hadde et stort fyrtøy festet til beltet, og det var ikke av den typen man tenner bål med," sa Anna.

Hesten vrinsket svakt, og Anna begynte å gå sakte mot den. "Vær forsiktig!" sa Ingrid med en tydelig bekymret stemme. Anna la håndflata på hodet til hesten, og den strittet ikke imot. "Æ trur han lik mæ," sa Anna.

Mens Anna var fascinert av det levende pålegget lette Saus gjennom lommene til soldaten ho hadde skutt pila på. I den siste lomma fant ho et sammenrullet papirark. Saus åpnet det, og leste det høyt; "Vi kan ikke la Teigen vinne på samme måte som sist gang heksa ble bekjempet. Det tok mye bry for å få herr Teigen til å innrømme hvor han har sendt jentene, ikke la denne sjansen gå til spille! - signert av Gudrund Gjerstad"

Alle jentene så med forskrekkede blikk mot Saus, som selv var blitt redd av det ho leste. "Sånn som sist gang? Og de har funnet Jahn? Og de vet hvor vi er og hvor vi skal? Og hvem er Gudrund Gjerstad? Dette er ikke bra..." sa Vilde med en skingrende stemme. "Vi kan ikke dra tilbake nå, hvis vi gjør det er det over," sa Astrid, "Herr Teigen er lur, han finner sikkert på noe"

"Huff, vi får vel bare være ekstra forsiktige framover, det er ikke stort annet vi kan gjøre," sa barnet.

Mens de andre snakka videre løsnet Saus beltet til soldaten, for å løsne sverdet som var festet til det. Selv om sverdet tydelig var godt brukt, var det godt smidd; selve bladet var helt rett, og hadde keltiske mønstre risset inn på midten. Korsfestet var av et mørkere stål, håndtaket var av et mørkt treverk, og på enden var det en pommel av messing og stålaksenter utformet som blader.

Fordi Saus allerede hadde en bue, ga ho sverdet til Anna, som alltid hadde vært glad i å slå til de "veldig slemme" lokale fugleskremslene med pinner eller tresverd.