Et Skrrtastisk Eventyr

Kapittel 16

Det var da pilregnet begynte. Pil etter pil landet rett bak dem, og jentene løp så fort de kunne. Til slutt var det en av pilene som ikke traff rett bak dem - den gikk rett inn i skuldra til Ingrid. De hadde ikke tid til å gjøre noe med det, og fortsatte å løpe.

Det var omtrent 20 meter igjen til hesten, og det siste minuttet hadde føltes som en time. Da skjedde det noe rart - hesten forsvant i en rosa glittersky. Ut fløy det noe som så ut som en liten person med fire nydelige svarte vinger. Det hele skjedde veldig fort, og ingen hadde tid til å reagere. Personen var ikledd en svart kappe med hette, som var dekorert med masse stjerneklistremerker. Han svevde flere titalls meter over bakken.

"Hold kjeft jævla båtefaener," ropte personen med en intens stemme som kunne fått ethvert hjerte til å hoppe over et slag. Det utrolige bråket fra armeen stilnet. De kunne ikke tro øynene sine. Det var Drukkenbolt. Han var en av Nord-Kragerøs mektigste trollmenn, og hadde i lang tid vært alliert med BFC.

"Dette er ikke din kamp, Drukkenbolt!" ropte Gudrund Gjerstad med en rasende stemme. Drukkenbolt tok hånden foran ansiktet på en elegant og mystisk måte. "Jeg har bare en ting å si om deg og "armeen" din," sa Drukkenbolt. "SLETT DET!"

Hvis hans tidligere utsagn var intenst, var dette som en voldelig vind. Selve bakken ristet, og ikke bare litt. Fra himmelen datt det flere skapninger formet av rosa skyer - Drukkenbolt hadde tilkalt de legendariske Skrenglene. De var enorme, på høyde med fem mann oppå hverandre, og hver av dem hadde fire armer av det samme rosa skystoffet som resten av kroppene deres. Lydene fra armeen hadde forvandlet seg fra krigsrop til fryktfylte og fortapte skrik.

Jentene løp videre vekk fra slagmarken. Selv om Drukkenbolt hadde reddet dem, var det ikke trygt i nærheten av Gudrund Gjerstad og det som gjenstod av armeen hennes. Hele situasjonen var fortsatt for rask, forvirrende og innviklet til at jentene kunne reagere på det.

I det fjerne så jentene utallige lysblink fra kampen, men de hadde kommet seg noen hundre meter unna, inn i skogen. De fortsatte å løpe likevel, og til slutt kollapset de omtrent en og en halv kilometer fra borgen.