Skogens Hemmelighet

Hva i alle....

Jeg våknet før Mathias neste morgen, noe som ikke var særlig rart siden han hadde sittet våken i mange timer for å holde liv i bålet, og ville ikke vekke meg. Jeg måtte smile over hvor snill han var. Jeg gikk ut og kledde på meg klærne mine og la et par nye vedkubbenr på bålet før jeg gikk ned mot bekken med en flaske for å fylle vann. Bekken lå nesten ikke 20 meter unna hulen en gang, så det var en kort tur.

Jeg gikk forbi et av trærne Mathias hadde kuttet grener av for å få ved i går, øksen hans sto der fortsatt. Jeg stoppet opp og lot hånden gli oppover stammen da jeg merket noe sprøtt, det manglet ikke noen grener. Ikke en kvist! Det var nesten som om det var flere enn i går! Jeg skjønte ingenting så jeg tok øksen og hugget av gren, og mens jeg sto og så på vokste den ut igjen! DEN VOKSTE SØREN MEG UT IGJEN!!

Jeg satte i et hyl og straks etter kom Mathias springende med en kniv i hånden, han virket ganske forvirret. "Hanna?! Hva er det?" Ropte han, jeg hadde begynt å skjelve og pekte på treet, klarte ikke få fram et ord. "Hva? Det er et tre?" Jeg bare ristet på hodet "Hva er det da?!" Spurte han ganske irritert. Jeg tok meg sammen og sa, fortsatt ganske skjelvent, "Du hugget grener av det treet i går. Sant eller usant?" Han så forvirret ut "Sant, men hva..." Jeg avbrøt han, "Se nøye på treet Mathias. Se nøye på det. Mangler det noen grener?" Han så nærme på det mens det begynte å demre for han. "Nei... Men kanskje det var et annet tre jeg hugget av i går, mange trær er like." Jeg hørte på han at han ikke trodde på det selv en gang. Jeg ga han øksen, "hugg av en gren." Sa jeg. Fortsatt overaskende rolig. Han rynket brynene, men gjorde som jeg sa. Han ga meg kvisten og øksen igjen. "Nå?" Spurte han, og jeg hørte han var spent. "Se på treet. Se på det stedet der du hugget av den kvisten." Sa jeg.

Vi sto og så på det begge to mens kvisten vokste ut igjen. Jeg prøvde å holde meg rolig, men Mathias så både sjokkert og fascinert ut. "Hva i alle..." Sa han bare. "Mathias?" Spurte jeg "Hva for en skog er dette?!" Han ristet på hodet, "Jeg vet ikke. Men det virker ikke som den vil oss noe vondt." Jeg så opp på han "Jeg er redd." Hvisket jeg, han åpnet armene sine og jeg klemte meg inntil han "Det går bra." Sa han til meg, og jeg slappet straks mere av. Jeg var glad han var her sammen med meg.