Skogens Hemmelighet

Ikke igjen

Etter 7 timer kom vi fram til innsjøen. Vi bestemte oss for å ta en liten matpausen her. Vi satte oss ned, og mens Mathias hentet vann gjorde Maya klar bålet og jeg maten. Etter et kvarters tid begynte vi gå igjen. Etter bare noen minutter merket jeg at Maya ikke var å se, jeg snudde meg. Nei, ikke der heller. "Maya?" Ropte jeg og Mathias så på meg. "Hva?" Spurte han. Jeg begynte å se meg rundt og ropte igjen. Jeg snudde meg mot Mathias igjen. "Hun er ikke her." Og da gikk det, endelig, opp for han. Han bråstoppet og så seg rundt, mens tårene fylte øynene mine igjen. Jeg så på han. "Jeg tror bare vi må fort...." Jeg avbrøt han; "Nei! Hun kan ikke være borte! Ikke igjen!" Tårene trilte nedover kinnene mine, og nå som ting hadde begynt å gå så bra.

Mathias så på meg, og jeg så hvor trist han også var. De hadde blitt veldig knyttet til hverandre de siste to ukene, som om han faktisk var broren hennes. Han åpnet opp armene sine mot meg og jeg gikk bort og klemte han. Jeg hatet denne skogen. Jeg hatet den!

Vi kunne ikke stå sånn for alltid, vi måtte gå. Jeg snufset og trakk meg tilbake, og jeg så at han skjønte. Vi måtte komme fram i dag. Vi gikk igjen, og tårene mine trillet nedover kinnene. "Hun kom tilbake forrige gang," sier plutselig Mathias, "hun kommer nok tilbake nå også." Jeg nikket litt, men jeg trodde ikke på det. Med henne var det ikke som med oss, da vi bare forsvant for en stund. Hun ble flyttet rundt på, hersjet med. Men det ble jo vi også, alle ble det.

Egentlig er vi vel bare lekene til noen eller noe med alt for mye makt over ting. Alt for mye.

Vi gikk lenge, time etter time. Vi snakket nesten ikke sammen, stoppet bare noen ganger og drakk litt vann. Men vi snakket ikke. Begge var for fordypet i tanker, om masse rart. Jeg ønsker virkelig, virkelig at vi skulle komme fram, og at krigshjelpen hadde kommet. At mamma og pappa var der, og Maya. Og at alt ble normalt igjen, bare uten frykt for at krigen skulle komme tilbake.

Vi kom fram ut på kvelden, jeg hadde sluttet å grått. Det var ikke flere tårer igjen, dessuten måtte jo Mathias bli veldig såret. Jeg hadde jo han her, og fortsatt avr det eneste jeg gjorde å gråte over søsteren min, når jeg kunne hatt det så mye værre.

Jeg så forsiktig bort på han, helt uttrykksløs. "Jeg er glad jeg har deg." Sa jeg med et forsiktig smil. Mathias snudde seg mot meg og kysset meg raskt på leppene. "Jeg er glad jeg har deg også." Sa han. Så så han seg rundt.

Vi var fremme.