Skogens Hemmelighet

Tilbaketur

Etter et par timers rask ganger stoppet vi for å spise, begge var sultne og trengte virkelig mer mat. Vi satte oss ned og spiste tre porsjoner vær og drakk opp nesten alt vannet, vi visste jo at det ikke var lenge til vi kom til innsjøen igjen. Så fortsatte vi å gå igjen. Vi sa ikke mye, begge var fordypet i egne tanker og jeg kom til å tenke på min siste samtale med mamma, natten før de kom. Mamma og pappa skulle bort en tur neste kveld og jeg ville passe på Maya, men mamma ville finne barnevakt. "Men mamma, jeg klarer helt fint å passe på Maya! Egentlig trenger ikke Maya barnevakt en gang, hun er jo 11 år!" Hadde jeg sagt. "Men hva hvis det kommer noen? Jeg trenger å vite at det er noen som kan få dere i sikkerhet hvis de kommer." "Men mamma! Jeg vet hvordan vi skal komme oss i sikkerhet! Du og pappa har jo sagt det mange ganger, og de har gått igjennom det på skolen også!" Sa jeg insisterende. "Jeg er bare bekymret for dere, Hanna." "Men..." "Ikke noe men, nei betyr nei. Gå å legg deg nå." Jeg husker hvordan tårene begynte å presse på "Du skjønner ingenting!! Du behandler meg som at barn! Jeg er faktisk 16 år! Jeg kan passe på meg selv! Kan du ikke skjønne det?!" Hadde jeg skreket til henne. "Hanna! Gå å legg deg med en gang. Du må lære deg å høre etter hvis du vil bli voksen!" Hadde hun sagt og jeg hadde løpt opp trappen og skreket at jeg hatet henne. Det hadde ikke handlet om at jeg ikke fikk passe på Maya, men at hun behandlet meg som et barn og aldri ga meg ansvar. Hvem var det som hadde reddet meg og Maya kanskje? Men kanskje hun hadde rett...? Jeg hadde jo mistet Maya igjen.. Tårene presset på. Jeg skulle ønske jeg hadde fått sagt unnskyld for det. Tenk om hun nå var død, mens hun trodde at jeg hatet henne.

Vi gikk i stillhet resten av turen, vi hadde rett og slett for mye å tenke på. Jeg hadde også mye å si til han, men ante ikke hvordan jeg skulle få sagt det og følte det bare ble kleint. Det virket som han også prøvde å si noe noen ganger for jeg så han åpnet munnen, men så lukket han den bare igjen. Når ble det som dette mellom oss? Vi fortsatte oppover elven og endelig så vi hulen vår. Ånei! Det hadde jeg ikke tenkt på! Hvordan skulle vi få tent på bålet uten Maya?

Heldigvis fant jeg ut at den bekymringen var uten grunn for bare noen meter senere så jeg røyken fra bålet og hørte stemme til Maya som sang. Jeg kunne grått av glede. Ok da, jeg gråt faktisk av glede, mens jeg hørte henne synge, hun hadde virkelig helt nydelig stemme.

"My life have been so much more

How can something bad be so good?

I have got so much more to live for

But only ... If you can Save me "

Jeg sprang fram til henne, uten å tenke over teksten i sangen, og klemte henne. "Jeg trodde du var borte!" Gråt jeg. Jeg merket hun klemte tilbake og da jeg trakk meg fra henne så jeg noe nytt i øynene hennes, en slags sorg, men den forsvant straks. Men den hadde vært der. "Du synger nydelig." Sa Mathias som kom bort han også, jeg så hun rødmet. "Takk." Mumlet hun med blikket ned. Jeg gjespet, "jeg tror jeg må legge meg må, jeg er så sliten." Jeg gjespet igjen. "Ok, det går bra," sa Mathias "Jeg kan fortelle Maya om da vi kom til byen." Jeg nikket litt og sendte Mathias et siste takknemlig smil før jeg gikk inn i hulen og sovnet straks jeg fikk lagt meg ned granbarssengen. Dette var virkelig blitt hjemmet mitt nå.