Skogens Hemmelighet

Borte?

Når jeg var ferdig gikk jeg ut av hulen for å snakke med Mathias, vi måtte bli enige om hvor lenge vi skulle bli her og masse annet. Dessuten hadde jeg begynt å tenke på Maya, og jeg ville at han skulle trøste meg. Jeg vet det var pysete og sutrete, men det er ikke vær dag man mister lillesøsteren sin. Jeg skulle bare ønske hun var her, hun var så glad, så modig, så hjelpsom, så... Jeg avbrøt tankene mine, jeg kunne ikke tenke på det nå, jeg begynte å lete etter Mathias.

Jeg gikk først ned til bekken, han var ikke der, jeg skjønte ingenting. Som jeg visste var det ikke noe annet av betydning rundt hulen, men jeg bestemte meg for å gå opp igjen. "Mathias?" Ropte jeg, men fikk ikke noe svar. Da så jeg noe mistenkelig, omtrent 10 meter borte var det som om det skimret i bakken. Jeg sprang bort, men da jeg kom dit var det borte. Det var nok bare øynene mine som spillte meg et puss. Nå begynte jeg å bli urolig, hvor var Mathias?! Jeg begynte å rope på han igjen.

Etter 20 minutters leting begynte jeg å bli fortvilet, hva om han hadde falt i bekken og druknet, eller blitt dratt nedover av strømmen, eller tenk om et dyr hadde spist han? Eller kanskje han hadde forlatt meg? Jeg begynte å gråte, jeg ville ikke klare dette alene. Vi to var kanskje de eneste overlevende fra bygda vår! Den teite krigen hadde tatt hele familien min og alle vennene mine! Hvordan kunne han forlate meg på denne måten?!

Jeg gikk inn i hulen igjen for å få meg litt vann, dette ble rett og slett for mye for meg. Jeg hentet flasken min og begynte på turen ned til bekken, mens jeg prøvde å tørke bort tårene mine. Da jeg kom ned til bekken sto han der, som om ingenting hadde hendt. Jeg kastet fra meg flaksen sprang bort til han og klemte han. Jeg klemte meg så hardt inntill han som jeg klarte, så han ikke skulle kunne komme unna igjen. Han virket forvirret, men så klemte han meg tilbake. Da jeg endelig slapp taket hadde tårene begynt å trille igjen å jeg så sint opp på han, siden han er ganske mye høyere enn meg. "Hvor har du vært?!" Skrek jeg til han. Han virket forvirret "Jeg har bare vært hær å hentet vann." Sa han forvirret, "Nei!" Skrek jeg "jeg kom hit og du var ikke her! Du var ikke ved siden av hulen heller! Hvordan kan du skremme meg sånn?!" Jeg klemte meg inntil han igjen mens tårene trillet nedover kinnene mine. Han strøk meg nedover ryggen, "Jeg mener det Hanna, jeg har vært her hele tiden." Overbevisningen i stemmen hans skremte meg, "Du har ikke det." Sa jeg, men litt mer usikker. Han strøk meg nedover ryggen mens han sa; "jeg tror du trenger å hvile litt, jeg." Sa han, løftet meg opp og bar meg til hulen. Jeg hvilte hodet mot skulderen hans på veien opp, og jeg ble litt skuffet da han la meg ned på granbarssengen før han gikk ut igjen.

Jeg lå lenge og tenkte, og til slutt var jeg sikker på 1 ting:

Mathias hadde ikke vært der hele tiden, og det var noe muffins her. Enten noe han ikke forklarte meg, eller noe han ikke husket.