Skogens Hemmelighet

Hva holder du på med, Maya?

Neste morgen kner jeg av at noen drev å pakket eller noe ved siden av meg. Jeg åpnet øynene og der satt Maya og kastet fullt av ting opp i sekken sin, det virket som hun var veldig travel. Hun puttet oppi en regnjakke, et teppe, en vannflaske osv. "Hva er det du gjør?" Spurte jeg søvnig. Det virket som hun skvatt til, "ingenting!" Sa hun raskt, jeg så misteksomt på henne. "Jeg skal bare gå en liten tur." Sa hun og prøvde å smile uanstrengt, men klarte det ikke helt. "Hvorfor skal du det?" Spurte jeg. "Eh..." Hun flyttet blikket sitt bort fra meg, "Tenkte det kunne være litt fint." Hun så på meg og smilte litt før hun tok sekken og begynte å gå ut. "Maya!" Jeg reiste meg opp og sprang etter henne. "Skal du stikke av?" "Neida!" Sa hun raskt "jeg skal bare gå en tur sa jeg jo." Hun begynte å gå bortover i skogen og jeg fulgte etter og tok tak i hånden hennes. "Maya, du kan ikke bare gå." jeg dro henne tilbake. Da hun snudde seg mot meg så jeg at hun hadde tårer i øynene. "Jeg beklager Hanna." Sa hun, "men jeg blir ikke borte lenge!" Og før jeg visste ordet av det hadde hun revet seg løs fra meg, gått et skritt unna og forsvunnet i løse luften. "Hva i alle..." Mumlet jeg før jeg gikk tilbake til Mathias i hulen, det var tidlig på morgenen og han hadde sikkert ikke våknet enda.

Jeg sukket og satte meg ned ved bålet som hun hadde tent opp for oss før hun dro. Det var noe hun skjulte, 'og jeg skal finne ut hva' tenkte jeg bestemt. Men først måtte jeg finne ut hvor hun hadde dratt, jeg slo hånden hardt ned i bakken, det var jo umulig å finne ut! Straks hånden min traff bakken kom det et slags sammenstøt og før jeg visste ordet av det ble jeg kastet opp i luften. Jeg hylte høy mens jeg begynte å dale nedover, jeg var minst 20 meter oppe! Jeg ville dø om jeg traff bakken herfra. Jeg lukket igjen øynene og håpet på det beste. Plutselig sluttet jeg å falle. Jeg lå bare helt stille i luften. Jeg åpnet øynene og så ned, jeg var ikke mer enn 20 meter fra bakken, og der sto Mathias i huleåpningen, med hendene mot meg, og holdt meg oppe. Jeg pustet lettet ut imens han satte meg ned på bakken igjen.

Jeg sprang bort og klemte meg om halsen på han, "Tusen takk!" Gispet jeg, fortsatt skjelven. Han smilte bare skjevt til meg "Ingenting å takke for." Så gikk han inn og la seg igjen, jeg lo litt for meg selv og ristet på hodet før jeg satte meg ved bålet igjen. Men jeg kan jo ikke være umulig å finne Maya, vi har jo bokstavelig talt magiske krefter her! Jada, vi skal finne henne igjen.

--------------------

Nå begynner jeg egentlig å gå litt tom for ideer og det er mange som leser, men jeg får ingen kommentarer, så jeg vil bare vite om jeg skal avslutte historien eller fortsette, jeg vil gjerne også ha noen ideer til hva som skal skje videre hvis dere har det.

- Anna