Skogens Hemmelighet

Shit

Jeg våknet av lyden fra en kvist som brakk etterfulgt av lavmælt banning. Jeg åpnet øynene og tørket bort tårene som hadde lurt seg ut av øyekroken i søvne, før jeg satte meg opp. "Hvem der?" Spurte jeg, som om jeg kom til å få svar på det spørsmålet. Det neste jeg hørte var lyden av en kvist som ble brukket av et tre. Lyden kom fra venstre, jeg snudde meg ditover, men klarte ikke se noe siden det var helt mørkt. Det var kaldt i luften og jeg la armene rundt meg selv. Plutselig hørte jeg en suselyd og noe hardt traff meg i tinningen før alt ble svart igjen.

Da jeg våknet var jeg bundet på hender og føtter, og hadde gaffateip over munnen. Jeg lå på ryggen og så opp i taket på en hule, nesten som hulen til trollene, bortsett fra at det var mørkere, kaldere og fuktigere her. "Så du er våkne?" Spurte en stemme bak meg, jeg skulle til å snu meg da jeg merket at det ikke gikk, som om unsynlige hender holdt meg fast. "du kommer deg ikke løs." sa stemmen igjen, jeg kunne ikke se han. "og du gjør best i å ikke prøve." nå var det noe truende i stemmen, noe som ikke hadde vært der før. Gaffateipen ble fjernet fra munnen min og jeg kunne endelig si noe. "Hvem er du?" "ikke still spørsmål." svarte stemmen hardt. "Hmf." "Hva heter du?" spurte mannen. "Ikke still spørsmål." hermet jeg. Du lurer kanskje på hvorfor jeg var så tøff? Fordi jeg ikke hadde noe å tape. Har du merket i en situasjon der ting uansett ikke kan bli værre at du tar en skjangs, og er litt tøffere enn du er til vanlig? Ovenfor en gutt du liker, eller en venn du holder på å flytte fra, kanskje? Sånn hadde jeg det nå. Jeg hadde ingen igjen, Mathias var borte, Maya var borte, foreldrene mine døde. Det eneste jeg hadde igjen var å ikke virke svak ovenfor disse folkene.

"Haha." sa stemmen, helt blottet for humor. "Tøff du, hæ? Vi skal se hvor tøff du er etter dette." jeg hørte et svisj og følte plutselig en sterk smerte nedover kinnet og merket at blodet begynte å sildre. Så snakket mannen igjen. "Jeg gjentar: Hva heter du?" "Hanna." gispet jeg, imens jeg kjempet mor smertene som prøvde å presse seg ut av meg i form av et hyl.