Skogens Hemmelighet

Marte

Jeg våknet igjen i den samme triste hulen. "Du kan ikke drive å svime av hele tiden." hørte jeg en stemme ved siden av meg. Dette var ikke stemmen til den truende mannen, men til et barn. Jeg snudde hodet litt mot venstre og så rett inn i et par store brune øyne i ansiktet på en mørk jente med stort bustete hår. Hun kan umulig ha vært mer enn 5, men noe sa meg at hun ikke var et menneske. "Jeg beklager, jeg gjør det ikke med vilje." svarte jeg henne. "Hva heter du?" Hun smilte forsiktig til meg "Marte." svarte hun. "Det er et veldig fint navn. Er den mannen der ute faren din?" Spurte jeg og pekte mot døra nå som jeg kunne røre meg igjen. "Ja. Men du får ikke snakke med han." Jeg måtte smile av den bestemte stemmen. Det finnes helt ærlig ikke noe søtere enn små barn som prøver å være strenge. "Ok. Men kan du fortelle han at jeg må veldig på do?" Spurte jeg jenta vennlig. Hun begynte å fnise. "må du tisse?" Spurte hun ertende imens hun lo. "Ja, jeg må tisse veldig! Og jeg tror ikke faren din vil at jeg skal tisse her inne." Hun nikket før hun sprang ut av rommet og jeg hørte skrittene hennes forsvinne bortover. Jeg satte meg opp og så me rundt i rommet. Borte ved den ene veggen var det et skap med et speil over. Jeg gikk bort og så på speilbildet mitt. Ansiktet mitt var blekt og øynene slitne. Kroppen min var overraskende tynn og håret uflidd. Jeg visste det var meg, men det at jeg ikke hadde sett meg i et speil på flere måneder fikk meg til å rygge bakover noen skritt, litt overrasket over utseende mitt. Jeg ville trodd jeg ville sett friskere ut etter å ha levd ute så lenge, men det var ikke tilfellet. Jeg hadde ikke spist på et par dager og magien hadde hindret meg i å jobbe noe særlig. Jeg så helt ærlig forferdelig ut. Slapp og gusten. Jeg snudde meg da jeg hørte skritt i gangen igjen. Denne gangen var det mannen igjen. Huden hans var mørk, som jentas, og øynene brune, men de var tomme for den gleden som fylte hennes. "Følg etter meg." Sa han bare og gikk tilbake i korridoren. Jeg skyndte meg å følge etter bortover en korridoren, ned en mørk og fuktig trapp og inn på et nytt rom. Dette rommet var enda værre enn det forrige. Det drapp fra taket og luktet ille fra et hull i bakken borte ved den ene veggen. "Hva er det?" Spurte jeg og pekte ditover. "Doen din, døl deg som hjemme." Så gikk han ut igjen og lukket døra etter seg med et smell før jeg hørte låsen klikke på plass. Ved veggen til høyre sto det en seng, uten madrass. Kun sengerammen og plantene og et teppe oppå, på den andre veggen var det en liten balje med vann og ved siden av den sto det en såpepakke. Jeg så på såpen. "Lano? Virkelig?" Spurte jeg meg selv før jeg gikk og la meg i senga. Kanskje jeg kunne ha en sjanse til å komme meg ut i morgen, eller i det minste finne ut hva som foregikk, men da måtte jeg være uthvilt.