Skogens Hemmelighet

Hæ?

Maya hadde rett, neste morgen var snøen borte, og det var veldig varmt ute. Jeg og Mathias skulle gå å jakte mens Maya tente bål og plukket både bær og blomster.

Vi jaktet en stund, også var det som om tiden stoppet. Jeg aner ikke hva som skjedde, vi kunne ikke røre oss, ikke snakke, ingenting. Det kjentes ut som det hadde gått en evighet, men også bare et sekund. Også kunne vi røre oss igjen, og vi husket ingenting fra det som nettopp hadde skjedd.

Plutselig hørte vi et rop. "HANNA!! MATHIAS!!" det var Maya, hun hørtes livredd ut. "Maya?! Hva er det?!" Ropte jeg og i neste øyeblikk var hun der. Hun hadde tårer i øynen og jeg så at hun hadde grått. Hun kastet seg rundt halsen på meg. "Hvor ble dere av?!" gråt hun. "Dere kom ikke tilbake og jeg lette etter dere, men dere var ingen steder!" sa hun og begynte å hulke.

Jeg klemte henne inntil meg. "Men Maya da," prøvde jeg "vi har bare vært borte i noen minutter." hun ristet på hodet. "nei! Dere har vært borte i 2 timer!" Hun begynte å hulke igjen og jeg klemte henne inntill meg, men skjønte ingenting.

Dette var akkuratt det som hadde skjedd med Mathias. jeg stoppet brått opp og så ned på Maya, "Sa du 2 timer?" spurte jeg overrasket og hun nikket før hun klemte seg inntill meg igjen. Jeg vekslet et kjapt blikk med Mathias. Vi begge skjønte hva som hadde skjedd.

Da vi kom inn i hulen igjen gråt fortsatt Maya, og vi prøvde å forklare henne hva som hadde skjedd, noe som var vanskelig siden vi ikke husket noen ting. Det tok sin tid, men etter en stund hadde vi ganske god oversikt alle tre. Det som var mest forvirrende var nok at vi måtte ha blitt flyttet til et annet sted, men det stedet ante vi ikke hvor var.

Siden jeg og Mathias hadde vært borte så lenge hadde Maya jaktet før hun ble redd, så vi hadde mat. Det var rundt lunsjtid så vi spiste maten før jeg og Maya gikk for å vaske klær i bekken. Flere av klærne våre hadde begynt å bli ganske skitten, og det skulle bli fint å få vasket dem. Vi hadde jo ikke noe ordentlig med såpe, men vi brukte litt saft fra noen blomster Maya hadde presset, og det funket ganske bra.

Da vi kom tilbake hengte vi klærne til tørk. I morgen ville de mest sannsynelig være tørre. Det virket som Maya hele tiden ville være i nærheten av en av oss, hun var sikkert redd vi skulle forsvinne igjen, og jeg skjønte hvorfor. Dette ville bli for mye for henne alene. Alt for mye.