Skogens Hemmelighet

Troll

Da jeg våknet igjen lå jeg i en myk seng. Jeg tenkte ikke over det først, men så gikk det opp for meg: Det var en ekte seng! Jeg åpnet øynene og satte meg raskt opp, jeg var i en liten koselig liten hule, men et lite lys i taket, med ekte elektrisitet! Sengen jeg satt i hadde hvite laken, pute og dynetrekk. Minnet litt om en sykehusseng egentlig. Ved siden av sengen var et lite nattbord med en liten blomstervase med en rose i. "Hei der." Hørte jeg noen si bak meg, jeg snudde meg rundt og så et, jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, troll kanskje, som sto å så på meg. Men hun så ikke ut som noe lite grønt uhyre med trær på nesa eller rosa hår eller noe altså, hun så egentlig ut som en liten og litt mindre versjon av et menneske egentlig. Bortsett fra at håret hennes sopte helt ned i bakken og var mørkebrunt, krøllete og flokete. "Eh, hei." Sa jeg og smilte litt forsiktig. "Hvor er jeg?" Hun kom bort til meg og smilte vennlig til meg. "Du er i Dronninghulen, jeg er Tasha." Jeg så forvirrende på henne og hun forklarte; "da du skled ned og krasjet i veggen besvimte du, noen av ungene fant deg og brakte deg hit. Du hadde heldigvis bare brukket benkene og en liten rift i hodeskallen." Jeg reiste meg raskt opp fra sengen og så ned på beina mine. "Men hvorfor er de helt fine da?" Spurte jeg forvirret. Hun så først forvirret ut, men så lo hun en søt latter. "Å, såklart! Skaden kunne ikke helbrede seg selv så jeg hjalp til litt, jeg har helbredende evner." Forklarte hun, ikke at det forklarte noe for meg. "Hva mener du med å helbrede seg selv?" Jeg satte meg ned igjen. Nå var det hennes tur til å ikke skjønne noe. "Du helbredes jo av deg sel--" hun rakk ikke si mer før hun ble avbrutt. "Tror du jeg kan snakke med gjesten vår alene Tasha?" Sa en mørk stemme fra inngangen til hulen.

"Åh, såklart." Tasha smilte en siste gang til meg før hun skyndte seg ut forbi kikkelsen som sto i døren. Han var et sånt troll som henne han også, men litt høyere. Dessuten hadde han skjegg. Han kom bort til meg. "Jeg heter Sogg, jeg er skogtrollenes konge." Introduserte han meg. "Du har selvsagt ikke skjønt noe særlig av det Tasha har prøvd å forklare deg, men det er nok fordi du ikke vet noe fra før." Han da det som en ren faktaopplysninger så jeg følte meg ikke fornærmet. "Hvis du kan gi meg tid skal jeg forklare alt sammen." Sa han og jeg nikket.

"Vi skogtroll er magiske vesener, vi kan få ting til å fly, helbrede, få ting til å forsvinner, skape ild og temme vann. Dette er en magisk skog, alt i denne skogen er litt magisk, ikke på samme måte som oss, men litt. Da du, gutten og den lille jenta kom inn i skogen bestemte vi oss for å sette dere på prøve, å gi dere noen krefter for å se hvordan dere taklet det. Desverre var dere ikke de første menneskene som har kommet inn i skogen vår. For noen år siden kom det en gutt, på søsteren din sin alder. Vi mente han var annsvarsfull nok til å få krefter, men vi tok feil. Da dere kom til skogen merket han seg søsteren din og tok henne til siden, vi ga han for sterke krefter den gangen og han klarte å slette hukommelsen hennes etter å ha fått vite alt om dere."

"Han har tatt henne til side flere ganger og det er han hun er med nå. Jeg mener ikke å si at han er ond eller noe, han er bare en forvirret forlatt gutt uten noen, barna våre har spionere på dem. Han har blitt forelsket i henne sier de. Før du nå blir sint på han eller noe vil jeg du skal vite at de er lykkelige sammen." Helt til nå hadde han snakket helt uttykksløst, men nå fikk ansiktet hans et litt sørgmodig blikk og han smilte matt til meg. "Men de vil ikke kunne leve med dere, kreftene deres er for like og for ulike. Det er for mye å forklare deg for en dag, du vil kanskje aldri forstå, men alle krefter kan ikke leve sammen. Men det jeg prøver å få fram her er at hun om ikke lenge kommer til å måtte ta et valg, mellom dere og han. Og hun kommer til å velge han, og da må du støtte henne." Jeg protesterte, "hvorfor? Hvorfor skal jeg det, jeg vil ikke miste søsteren min! Jeg kan ikke stole på deg, eller noen av dere, men jeg kan stole på henne! Hun kommer ikke til å forlate oss!" Tårene fylte opp øynene mine mens jeg snakket. "Hanna", sa han, og det virket virkelig som han brydde seg. "Jeg vet det er mye å ta inn for en dag, men de er ment for hverandre. Det var meningen at de skulle finne hverandre, jeg ser det i stjernene." Jeg bare nikket imens jeg hulket, jeg visste han hadde rett. Maya kunne ikke fortsette å leve med oss, hun måtte ha en på hennes egen alder.

"Hva med bena mine?" Spurte jeg for å bytte samtaleemne. "Å, det er svært enkelt. Dere helbredes av dere selv, så det var nesten fikset allerede da vi kom. Det var desverre en ganske alvorlig skade så helbrederen vår, Tasha, måtte hjelpe til litt, men nå er du så god som ny." Jeg nikket bare. "Men nå tror jeg du må få sovne, du har fått mye å tenke over, men du må hvile." "Hvor lenge har jeg vært her?" Spurte jeg før han gikk. "Bare noen timer", sa han "men ikke vær redd, gutten vet at du har det bra." Så gikk han ut og lukket døra, og før jeg fikk tenkt mer over det såv jeg.