Skogens Hemmelighet

Maya

Litt senere på dagen satt jeg og Mathias og snakket om bygda vår. "Jeg tipper krigen er ferdig der nå." Sa Mathias. Jeg nikket "men vi kan vell ikke gå tilbake?" Spurte jeg, "Nei. Det er sikkert fortsatt folk der og passer på." Sa han. Jeg fikk tårer i øynene, "Kan vi noen gang komme tilbake?" Han sukket, "Jeg tror ikke det." Sa han og klemte meg.

Jeg trakk meg til slutt tilbake, "Kanskje vi skal se oss litt rundt?" Spurte jeg. Han så litt skuffet ut da jeg trakk meg unna, men han sa ingenting, "Ja, vi burde kanskje det." Sa han bare også begynte vi å gå ned mot bekken. Vi sa ingenting på veien ned, men så merket jeg at hånden hans rørte litt borti min. Jeg flettet hånden min inn i hans og smilte til han. Han smilte tilbake og jeg kjente det kriblet litt i magen.

Da vi kom til bekken bestemte vi oss for å gå nordover å se om vi kunne vinne noe av betydning så vi begynte å følge bekken nordover mens vi snakket. "Tror du vi kan finne en annen by å dra til?" Spurte jeg, han sukket "så vidt jeg vet er denne skogen alt for stor til at det skal kunne være mulig. Dessuten har nok Krigen vært der også," ja, krigen er med stor K. Den blir bare kalt krigen fordi det er den største på mange mange mange år. "Og da vil de DNA sjekke oss og finne ut at vi er overlevende fra den andre bygda." Jeg så skremt opp på han "Hva gjør de da?" Spurte jeg. Han så trist ned på meg, "passe på at vi ikke er overlevende lenger." Sa han og jeg kjente tårene presse på. "Betyr det at vi må bli her for alltid?" Spurte jeg. Han nikket og jeg så ned.

Plutselig stoppet Mathias opp og dyttet meg raskt bak han, han tok fram en kniv han hadde i beltet og pekte mot et tre "Hvem der?" Sa han hardt "kom fram." Jeg prøvde å se forbi han mot treet, jeg hadde ikke sett noe. Så kom en jente fram fra bak treet. Hun så redd ut, jeg kjente henne ikke igjen med en gang, men da hun så meg sprakk ansiktet hennes opp i et smil "Hanna!" Sa hun og sprang mot meg, jeg dyttet meg forbi Mathias og sprang frem til henne og klemte henne "Maya!"

Da vi sluttet å klemme så Mathias veldig forvirret ut, men plutselig demret det for han. "Det er søsteren din jo!" Utbrøt han, "jeg har fått med meg det." Sa jeg og lo og klemte Maya en gang til. "Kanskje vi skal gå tilbake igjen?" Spurte han og vi begynte på tilbaketuren, jeg merket meg at det bare var meg og Mathias som snakket. Da vi kom fram begynte det å bli sent så vi gikk inn å la oss. Jeg lot Maya få min sengeplass og la meg istede bare på bakken oppå jakken min.