Skogens Hemmelighet

Vaktene

Vi var kommet fram til byen, eller det som var igjen av den da. For her var det ingen mennesker, ikke noe strøm, ikke noe liv, ikke en lyd. Bare de følelsesløse bygningene og noen trær hær og der. Sorgen forsvant og ble erstattet av spenning. Jeg så bort på Mathias. "Vi må være sikker på at det ikke er noen her før vi går igjen, eller går lenger inn." Jeg nikket og vi snek oss ut av skogen. Vi gikk bort til den første bygningen og fortsatte bortover, jeg merket jeg var nervøs. Vi hadde gått rundt i byen, så forsiktige som om vi var på et minefelt, i en halv time uten å ha funnet noe. Plutselig så vi to personer komme rundt et hjørne, og vi dukket raskt ned bak noen søppelkasser, Marhias så forsiktig ut på dem ved siden av søppelbøtten. "De har snudd ryggen til, jeg løper bort til den bygningen der og hører hva de sier, du holder deg her og følger med på meg, og si ifra hvis de kommer for nærme." Hvisket han , og før jeg rakk å si at det var for farlig var han borte. Jeg krøp bort til kanten av søppelbøtten så jeg kunne se både de to mennene og Mathias. Jeg tvilte sterkt på at de var fra byen. Og klærne de gikk med så mer ut som en slags treningsdrakt, men også med belte med to pistoler i. Jeg så bort på Mathias som sto å hørte på hva de sa. Han fikk et rart ansiktsutrykk, men jeg kunne ikke se det ordentlig herfra. Plutselig snudde han seg og så rett på meg, og mimet noe med munnen. Et eneste ord faktisk. 'Løp.' Jeg skulle til å prøve å mime 'hva med deg?' Da jeg så at han gjorde seg klar til å løpe selv også. Jeg nikket fort og bestemt før jeg snudde meg rundt og så mot bygningen bak meg, mennene kom til å se meg, men det ville også være eneste skjangsen til Mathias, for jeg så de gikk nærmere og nærmere hjørnet hans. Jeg gjorde meg klar og sprang. Jeg springer vell ganske fort ville jeg tro, men jeg kunne ikke akkuratt tenke på det nå. Nå var det viktige at jeg kom rundt det hjørnet før de fikk tak i meg. Jeg hørte at de sprang etter meg og plutselig hørte jeg et skudd og en kule føk rett forbi meg, jeg snudde meg og rakk akkuratt å se den andre fyren fyre av et skudd også før jeg måtte snu meg fram igjen, og kastet meg til siden bak noen søppelsekker. Det kom flere skudd i posen bak meg og jeg fortsatte å løpe, nærmeste hjørne var bare noen meter unna. Kom jeg meg dit var jeg reddet. Jeg sprang de siste meterne og rett før jeg skulle til å kaste meg inn kom det en kule. Den gjorde det umulig for meg å svinge den veien, å jeg møtte vei meg andre vegen. Desverre skled jeg og falt. Jeg landet hardt på ryggen bak en stor steinstøtte. Jeg brukte et par sekunder på å få pusten igjen, og plutselig sto den ene mannen rett framfor meg. Jeg startet å dytte meg bakover, men der sto den andre. Jeg var ferdig. Jeg så på han bak meg, begge hadde pistolen klar og pekte mot hodet mitt. "Hvem er du?" Spurte den ene mannen. Jeg prøvde å komme på noe å si, sa jeg navnet mitt, selv bare fornavnet, ville de vite at jeg var en av dem som hadde rømt herfra. Kommet meg unna for noen uker siden. "Eh...." Sa jeg og prøvde å komme på noe. Plutselig hørte jeg et dunk bak meg og mannen falt ned på bakken. Han andre, han som hadde spurt om navnet mitt så veldig overasket ut. "Hva gjorde du?" Spurte han truende. "Ingenting." Pep jeg. Så så jeg Mathias komme bak mannen som fortsatt var ved bevissthet, med et stålrør i hånden, jeg visste jeg måtte dra ut tide. Bare noen sekunder til. "Men hvem er dere?" Spurte jeg, siden det var det første jeg kom på. Han skulle akkuratt til å svare et eller annet da Mathias tok stålrøret og slo til han også i hodet, så han senger om på bakken. Jeg reiste meg fort opp og klemte han hardt. "Tusen takk!" Sa jeg, fortsatt litt redd. "Kom igjen, før de våkner!" Sa Mathias og hadde allerede begynt å springe. Jeg nikket fort, tok de 4 pistolene og la dem i jakkelomma før jeg sprang etter Mathias. Vi hadde klart det, ut og inn uten å dødd. Men det vsr ingen her, familiene våre var mest sannsynelig drept og vi hadde mistet Maya. Kanskje det ikke var en så vellykket tur?