Skogens Hemmelighet

Hemmeligheten

Da Mathias sto opp fortalte jeg han om Maya, han tok det ikke så ille, det irriterte meg. Søstra mi stikker av fra oss, gang på gang og han bryr seg nesten ikke. "Hva mener du med at det kanskje ikke er så farlig?!" skrek jeg til han, "Vi må finne henne! VI MÅ!!" Jeg satte meg ned igjen og gråt. Han kom bort til meg og la armen rundt meg, jeg bare dyttet han unna. "Hanna," begynte han "Hun fortalte meg i går kveld at hun hadde hatt en rar følelse i det siste." han tok en pause, jeg slutte og gråte og hørte på det han sa. "Hun sa at hun følte at det var et annet sted hun hørte hjemme, og at hun hadde møtt noen på sin siste forsvinning. Det hadde ikke vært som de andre gangene, denne gangen hadde hun vært helt bevvist og hun husket alt som hadde skjedd. Men hun hadde da møtt denne personen, en gutt på hennes alder, sa hun. Han fortalte henne at han hadde vært i skogen i mange år, men han visste ikke akkuratt hvor lenge, og han hadde funnet ut noe. Han ville ikke fortelle henne hva, for han stolte ikke helt på henne, men at hvis hun kom tilbake skulle han fortelle henne det." Jeg rynket panne og så på han. "Hva mener du?" spurte jeg. "Det jeg mener er at hun har dratt for å møte han for at han skal fortelle henne det." svarte han. "Fortelle henne hva?" spurte jeg, "Hemmeligheten." "hvilken hemmelighet?!" han så alvorlig på meg. "Skogens hemmelighet."

Etter det gikk jeg ned til bekken for å tenke litt, Maya hadde ikke frotalt meg noe. Hun hadde sagt alt til Mathias, ikke til meg. Jeg sukket, hvorfor stolte hun ikke på meg? Men hun kom altså til å komme tilbake, mest sannsynelig ganske snart. Jeg reiste meg og gikk opp til Mathias igjen. Han satt og grillet en kanin. Vi spiste i stillhet, det virket som han hadde mye å si, men merket at jeg trengte å tenke. Jeg var glad for at han lot meg være litt i fred.

---------------------

Til alle dere som kanskje leser, men aldri gir lyd fra dere:

Jeg slutter mest sannsyenlig med denne historien. Skal prøve å avslutte, men... Ja vi får se