Bestevenner for alltid

Kapittel 16. Sammen holder vi pusten

Ing-Kristin hadde ikke forventet denne typen sorg. Det var som om hun manglet noe. Det var som om hun var helt alene i verden og at det ikke var noe i hele verden som kunne trøste henne. Hun hadde kommet seg til huset til Katrine og satt nå på rommet hennes med hodet begravd i puta hennes. Hun hadde nesten krabbet opp trappa og inn på rommet hennes. Å kjenne duften til Katrine som satt i puta var en liten trøst. Da kjentes det ut som om hun var der til å trøste henne. Men Ing-Kristin visste så godt at hun ikke var der. Katrine var langt der ute i det store mørke havet og hun var der helt alene. Ing-Kristin kunne høre at det kom noen opp tappa, men hun rørte seg ikke. Døra ble åpnet og Markus kom inn. Ing-Kristin kunne høre at han hadde grått. "Ing-Kristin?" Hun kikket opp på han. "Ja?" Markus satte seg ved side av henne på senga. "Mariann sier at de kanskje har funnet henne." Funnet henne! Det kjentes ut som om hun ble 10 kilo lettere. "Funnet henne?" Markus nikket. "Ja, hun sier at et helikopter skal ha observert henne et sted ute i havet og nå har de sendt ut et dykkerteam til å hente henne opp." Ing-Kristin vill så gjerne bare lene seg tilbake og puste lettet ut. Men hun visste at det var liten sjanse for at det vil gå bra. Man skal virkelig være godt til å holde pusten for å overleve så lenge under vann. "Ing-Kristin, det kommer til å gå bra. De får henne opp og så blir hun tatt med på sykehuset. Norge har noen av de beste sykehusene i verden. De har så gode teknologiske greier nå til dags at de klarer å holde liv i henne. Bare tenk positivt, okey!?" Ing-Kristin nikket. Hun skulle tenke positivt for Karine sin skyld. Hvordan kunne denne tragiske ulykken skje? Hvordan? Nå som alt hadde begynt å gå den rette veien igjen! En ting skulle være sikkert, om Katrine overlevde skulle hun gjøre alt for at de skulle bli venner i igjen. De kunne finne ut av dette med Markus. Kanskje en kjekk gutt fra England, med flott britisk dialekt plutselig dukket opp, og da kunne de gå på dobbelt date. "Jeg er lei for alle de stygge tingen jeg sa om Katrine til deg." Markus så overasket på henne. "Å, vel, det var snilt av deg Ing-Kristin. Jeg har skjønt at det var en missforståelse mellom deg og Katrine." Ing-Kristin nikket svakt med hodet. "Jeg prøvde å splitte dere fordi jeg ble misunnelig på Katrine. Og fordi jeg fortsatt liker deg." En tåre trillet stille nedover kinnet hennes. "Jeg vet at det vi hadde sammen ikke er mer, men jeg savner det." Markus satte seg litt nærmere og tørket forsiktig vekk tåren med tommelen. Han så rett inn i øynene hennes. Hjerte dunket litt raskere og hun kjente at hun fikk en kriblende følelse i magen. Hun tok forsiktig hånden til Markus og sammen holdt de pusten i spenning på om de kom til å finne Katrine. 

Katrine kjente en stikkende og sviende følelse i brystet. Lungene skrek etter luft. Hvor lenge hadde hun vært under vann nå. 5, 30 minutter, kanskje til og med en 1 time? All begrep om tid hadde forsvunnet. Hun visste ikke hva som var opp eller ned lenger. Alt var mørkt og veldig skummelt. Katrine hadde veldig lyst til å gi opp, hun orket ikke mer. Katrine visste at hun ikke klarte å holde ut stort lenger. Var det virkelig slik det skulle ende? Hun hadde lyst til å bare lukke øynene, åpne munn og bare trekke pusten. Katrine kjente dødsangsten komme krypene over henne. Hun hadde ikke lyst til å dø. Plutselig kunne hun kjenne en strøm med kaldt vann. Hun fikk gysninger og store problemer med å ikke hakke tenner. Hva var det? Katrine kunne så vidt se et svakt lys som kom over henne.  Og ikke lenger etter kom det noe mot henne. Ved første øyekast kunne det se ut som en stor fisk, men etter som den kom nærmere så hun at det var en dykker. Katrine kjente lettelsen  komme strømmende over henne og besvimte endelig. Hun kunne kjente et lite rykk og at hun ble dratt oppover. "Hun puster!"