Bestevenner for alltid

Kapittel 6. Da drar vi

Katrine følte seg dårlig og ensom der hun gikk bortover veien. Veien som gikk vekk fra Ing-Kristin's gamle hus. "Jeg kan ikke fatte at hun har flyttet!", tenkte hun. Katrine subbet bortover veien. Den triste følelsen satt i henne som en spiker. "Jeg håper vi kommer til å fortsette å være venner. Tenk om noen andre blir bestevennen hennes! Jeg savner henne allerede, hvordan skal jeg overleve!" Disse tankene gikk igjennom hodet hennes om og om igjen. Katrine nærmet seg parken der hun og Ing-Kristin møttes for første gang. "Det var litt av en sommer!", utbrøt hun høyt til seg selv. De hadde gjort så mye gøy sammen! De hadde badet en gang i sjøen på starten av sommeren. Det hadde vært Ing-Kristin sin første gang i sjøen og hun hadde vert livredd for maneter. Selvfølgelig hadde de kommet over en hel familie av dem, det var to mega store maneter og en flokk med noen litt mindre, og de hadde måttet svømme over dem. Hun kunne huske hvordan manetene hadde så lyst til å være et hinder mellom dem og land. Ing-Kristin hadde blitt livredd og hun hadde svømt oppå ryggen til Katrine. Katrine lo litt av tanken. "Hva mer hadde de gjort?"

Ing-Kristin kikket ut av vinduet til bilen da de kjørte forbi Katrine. Hun så så lei seg ut. "Ikke så rart det! Jeg flytter jo!" Ing-Kristin var mer sint enn sur. Ingen hadde sagt noe til henne om at de skulle flytte, eller i det hele tatt noe om at de hadde planer om å flytte. Hun sukket stille for seg selv. Hun visste jo at en dag så måtte de finne et annet sted å bo siden de bare leide de gamle huset. Men uansett så trodde hun at de hadde planer om å finne noe som var litt nærmere enn 3 timer unna. Ing-Kristin kjente tårene komme igjen. Hun måtte ikke begynne å gråte nå! Etter to timer i bilen begynte Ing-Kristin å kjede seg. "Er vi ikke fremme snart?", maste hun. Moren sukket hørte Ing-Kristin. Hun måtte le inne i seg. Moren kjente henne så godt. "Ing-Kristin, du er stor nok til å vite at vi bare er halvveis fremme." Ing-Kristin hadde hørt det så mange ganger før. "Joda, jeg vet det, men jeg kjeder meg, og jeg vil bare ikke flytte!" Moren hennes ignorerte henne. Ing-Kristin skjønte at det ikke ble mer snakk om det temaet. Ing-Kristin kikket på klokken den tikket stille og rolig av gårde. litt for rolig syntes Ing-Kristin. "Åå! Hvorfor må tiden går så sakte!?", irriterte hun seg over. Hun kjente at øynene begynte å gli igjen. Hun hadde fått alt for lite søvn i natt. Ing-Kristin hørte at stemmene i bilen forsvant lenger og lenger bort til hun ikke hørte dem lenger. 

Ing-Kristin må ha sovnet, for da hun kikket på klokken hadde en hel time gått allerede. Moren snudde seg og så på henne. "Så fint du er våken. Nå vi er vi endelig fremme." Ing-Kristin rettet seg opp i sete for å se bedre. De sto parkert utenfor et hvitt stort hus på en liten grusvei som førte opp til huset. Huset var stort og hun synes det egentlig lignet litt på Katrine sitt. Hun sukket. Dette var huset hun skulle bo i, langt vekk fra alle vennene sine og spesielt bestevenninna hennes Katrine.