Bestevenner for alltid

Kapittel 20. Kjærlighet og vennskapsbånd

Fire uke senere:

Katrine satt på verandaen med et teppe rundt seg og i hånden holdt hun en te-kopp. Hun nøt den kjølige vinden som kom farende forbi. Det hadde gått fire uker siden hun var på sykehuset og ting hadde endelig begynt å gå tilbake til det normale. Sykehusoppholdet var ikke noe hun likte å tenke eller snakke om. Mens hun satt der på verandaen så hun Ing-Kristin og Markus komme gående i hånd i hånd. Hun smilte. De var utrolig søte sammen. Ing-Kristin smilte lykkelig. Var Ing-Kristin lykkelig, var hun lykkelig. Markus var også lykkelig, og det gjorde ikke Katrine noe at han likte Ing-Kristin bedre. Katrine hadde nemlig et øye for en ny gutt i klassen. Hun hadde ikke turt å snakke med han enda, men til tirsdagen da de skal ha time sammen hadde Katrine bestemt seg for at hun skulle spørre om han ville finne på noe med henne. Bare de ikke gikk til stupet. Katrine hadde vært der en gang etter at hun hadde falt og det hadde holdt. Hun syntes det fortsatt var litt skummelt. Vannet hadde hun ikke noe forbi for å være i. Det var litt skummelt første gang, men etter et par svømmetak så var det som om ingenting hadde hendt. Heldigvis, Katrine kunne ikke se for seg en sommer uten å bade i sjøen som hun elsket så godt. Hun løftet te-koppen og tok en slurk fra den. Hun kunne se at Ing-Kristin stoppet opp og sto på tærne for og så kysse Markus midt på munn. Ing-Kristin måtte stå på tærne fordi hun var et halvt hode lavere enn Markus. Markus bøyde seg litt ned og kysset Ing-Kristin tilbake. De smilte til hverandre før de fortsatte å gå mot Katrine. Katrine smilte og vinket til dem. De vinket tilbake og fortsatte å leie hender. Det var utrolig hvor søte noen par var, og de to var de søteste av dem alle. Katrine kunne ikke beskrive følelsen av glede hun fikk av å se dem sammen. Det var liksom den perfekte slutten av dem alle. Alle var fornøyde og alle var lykkelige. Ing-Kristin og Markus kom helt frem til verandaen. "Hei Katrine!" Ing-Kristin dro med seg Markus ned i sofaen som var helt lik av design som ute-stolen Katrine satt i. Katrine smilte til dem begge. "Hei, hvordan går det med turtelduene?" Markus la armen rundt Ing-Kristin. "Det går supert." Katrine smilte. "Så fint at det går bra med dere." Ing-Kristin smilte hun også. "Jeg også. Hvordan går det med deg?" "Det går bra med meg. Jeg har det faktisk helt strålende." Markus så fra den ene til den andre. "Det er bra det. Jeg er også veldig glad for at det ikke er noe sjalusi og at vi ikke er flaue i hverandres nærvær." Katrine nikket enig. "Så lenge alt går bra mellom dere og dere er lykkelig, kunne jeg ikke vært mer glad. Jeg er så glad i dere begge!" Ing-Kristin tok hånden til Katrine og klemte den forsiktig. "Vi er glad i deg også Karine!" Katrine reiste seg og satt fra seg te koppen. Hun tullet seg inn i teppe. "Ja, det var da enda godt, for jeg har laget mini muffens til oss." Katrine smilte stort. Ing-Kristin latet som om hun var overasket. "Har du laget muffens! Uten å brenne dem eller lage dem om til gummi!?" Katrine latet som om hun var fornærmet. "Selvfølgelig har jeg laget muffens. Jeg er jo en mester til å lage mat. " Og så lo de begge to. Dette var slik Katrine likte seg. Tulle med venninnen sin slik hun pleide. Katrine gikk inn på kjøkkenet og tok med seg muffens-brettet som sto på kjøkkenbenken. Og tok frem et brett og satte muffens-brette oppe på brette sammen med tre glass og en kanne med saft. Hun tok det med seg ut og satte det på bordet. "Se her. Jeg har baket dem helt selv altså." De tok en vær. Ing-Kristin tok en bit." Mmm!" Markus tok en han også. "Oj Katrine! Denne gangen har du virkelig klart det!" Katrine nikket. "Jeg var heldig ja." Hun lo en liten latter og Ing-Kristin smilte og blunket til henne. Markus klemte Ing-Kristin kjærlig. Katrine smilte. Hun var lykkelig. Hun var lykkelig siden venninnen hennes var lykkelig. Hun var lykkelig siden hun fortsatt var i live og hun var lykkelig siden ting endelig gikk hennes vei. De hadde vær igjennom mye og det hadde tatt tid å bygge seg tilbake der de var, men de var på god vei. Katrine kunne ikke ønsket seg en bedre slutt. Nå var det bare å leve lykkelig i alle sine dager. Nyte live fult ut. "Se så fin solnedgangen er!" Ing-Kristin pekte ut mot sola som hold på å gå ned bak åsen. Markus kysset Ing-Kristin lett på munn. "Ja, den er vakker." Katrine var enig. Den var vakker. De ble sittende å se på solnedgangen sammen. Alle tre, slik de alltid hadde sett for seg at de skulle. "Bestevenner for alltid, ikke sant?" Ing-Kristin nikket. Katrine kom og satt seg sammen med Ing-Kristin og Markus i sofaen. Ing-Kristin ga Katrine en klem og hvisket: "bestevenner for alltid."